En blir bare så glad...

Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg er syk.
Som det kommer frem mange ganger i bloggen min så er jeg både jern,blodfattig og har en bipolar lidelse.

Etter å ha vært borte i lengre tid fra jobben klarte jeg å komme meg opp på et greit humørplan og fikk overføring av både blod og jern på sykehuset.
Ingenting føltes bedre ut enn å komme seg tilbake til en normal hverdag.
Desverre så kan enn ikke alltid styre sykdom og jeg ble sykemeldt på ny i oktober pga nye medisiner med masse rare bivirkninger og jeg var igjen både blodfattig og jernfattig.
Det føles helt pyton ut å måtte være hjemme.
Et par ganger har jeg sittet hos legen nå i det siste å bare latt tårene renne fritt.
Jeg blir maktesløs når jeg ønsker meg enn hva jeg klarer.
Vil vil vil så gjerne fungere som normalt.

Det kom brev ifra jobben om at de ikke dekket sykepenger fra og med 3 oktober 2010 og at det da skulle gå igjennom nav.
Har vært nede å pratet med nav flere ganger og de har manglet papirer og når jeg endelig får kopi av papirene som de mangler så får jeg brev i posten om at jeg ikke har krav på sykepenger siden jeg ikke har jobbet 26 uker i strekk.
Er det liksom min feil at jeg blir syk?
Skal jeg lide enda mer pga noen regler som staten har bestemt.
Nå etter over 2 mnd uten penger får jeg plutselig beskjed om at jeg kan søke på arbeidsavklaringspenger.
Lurer på hvor lang tid det vil ta før eg får svar på om jeg får eller ei.
Fikk med meg en papirbunke som må fylles ut + jeg må få en erklæring ifra legen om min helsetilstand.
Hva om det nå går 2 mnd og så får jeg avslag på de pengene og...
Hodet er fullt av tanker og jeg lurer på hva jeg skal gjøre.
Skal snakke med legen på onsdag og håper at jeg får vite litt av han og at han kan hjelpe meg til å ta en beslutning.
Vente...eller gå tilbake til jobb med en helse som ikke er 100%
Det er bare til å bli så lykkelig over.
Så mange ganger leser enn om andre som har problem med nav og det undrer meg at ingen tar tak i de og forandrer litt sånn at folk som har det tungt og vanskelig og sliter med sykdom kan få litt mer normal behandling.
Hvor mange prosent er nå arbeidsavklaringspengen da ? Er nok en brødsmule av hva jeg vanligvis tjener og dette skal dekke lån og mat .
Er glad vi har det såpass at vi kan klare oss på en inntekt, men det er ingen drømmesituasjon

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

Livet er så mye mer

Ååå så heldig du er som kan sove i morgen og slippe å gå ut i denne kjølen..
Ikke så lenge siden jeg hørte den og ja..kanskje jeg er heldig som kan sitte inne godt og varmt i min egen stue og betrakte folk som går forbi..
Noen på vei til skole, andre på vei til jobb.
Alle voksne skynter seg av gårde mens barna gjerne stoppe opp på veien for å lage en snøball eller bare tulle litt med hverandre.
Vinduer til biler blir skrapt og enn hører de står lenge å sviver før de farter avgårde.

Jeg anser meg for å være i min beste år og det å faktisk gå hjemme uke etter uke med sykemelding er ikke det samme som å ha en uke ferie.
Jeg savner det å kunne ha noe å gå til.
Savner å være en av de hundre som står i bilkø på motorveien.
Høre morgen-nyhetene på radioen, snike meg frem i køen for å ikke komme for sent.
Stemple meg inn akkurat tidsnok til å springe innom kantina og drikke en kopp varm sjokolade.

Klart det er folk som har det mye verre enn meg og igrunnen har jeg ingen grunn til å klage, men jeg klarer bare ikke helt å tenkte den tanken hele tiden.
Begynner kanskje å bli litt ego av meg..tenker først og fremst på meg selv.
Det er skremmende å stadig få dårlige resultater på blodprøver uten at noen faktisk kan si hva som er årsaken.
Har jeg kreft? Har jeg svuls?
Har jeg har jeg har jeg noe farlig...noe skummelt?
Som bipolar med stadig tankekaos så er det ufattelig hvilke tanker og meninger jeg kan finne på i løpet av en dag.
Er jeg i ferd med å bli helt tullete?

I flere dager har jeg fundert på om jeg faktisk vil ha videre behandling.
Har lest på nettet at det faktisk er lov å si nei takk til videre behandling, men at enn må være klar i hode og faktisk vite hva enn sier nei til.
Legen er og pliktet til å gi skikkelig informasjon om hva det vil innebære.
Enn har helt sikkert lov til å ombestemme seg senere, men kanskje det allerede da er forsent til å gi tilstrekkelig behandling.
Nevnte for gubben i dag at jeg ville diskutere det med legen å avslutte behandlingen og som jeg igrunne forventet så ble det leven og oppstyr.
Det var ingen støtte å få der.
Om det så skulle være mitt ønske så ville han ikke stå ved min side å bare se på at det gikk nedover og mot slutten.
Jeg kan ikke klandre han, men hadde håpet at han ville forstå at nå er jeg trøtt og lei.

Jeg vil våkne kvart på 7, åle meg ut i bilen med et trøtt blikk for å så reise på jobb. Takle utfordringene på jobb og reise hjem å kose meg med husarbeid og laging av mat.
Sovne tidlig om kvelden med et smil og være klar for neste dag.
Livet mitt er så mye mer enn å traske hjemme..

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

å herregud..rett og slett

I dag har jeg lært en lekse.
Ikke prate om meg selv når jeg virkelig ikke har dagen.
Stakkers sjefen min som fikk det igjen.

Trøtt i tryne og småsur pga tankekjør gjør jo en utviklingssamtale virkelig spennendes..not
Klart jeg hadde glemt at jeg skulle ha samtalen og at jeg hadde fått papirene jeg skulle lese for et par uker siden..grynt at det er mulig å være så inni hampen tett i pappen...ja det skjønner jeg virkelig ikke
Selve utviklingssamtalen var ment å vare i ca 2 timer, men etter mye om og men så klarte jeg å lekse ut av meg etter 5 min at jeg virkelig ikke så poenget med hele samtalen når jeg kom til å være død til sommeren.
Hvorfor jeg da skulle sitte å diskutere min fremtid på jobben fremover var for meg helt på tryne.
Hvorfor kunne jeg ikke heller bare si ifra før møtet startet at det ikke helt var min dag og om vi kunne ha utsatt møtet litt, men neida "stabeistet" måtte bare presse seg og la det gå utover andre.

Årsaken til at humøret var på ræva var den enkle grunn at blodprosenten har gått ned 0.9 prosent på en mnd..
Kjenner jeg blir stressa av mindre.
Trøtt og sliten og blir aldri uthvilt så lenge den holder seg nede.
Kjenner frustrasjonen blir større og større jo mer jeg tenker på det.
Skal jeg gi pokker?
Skal jeg si til legen at jeg vil ha behandling?
Oh...nå er jeg virkelig ute å kjører.
Tankespinn og tankekaos herjer
Søvnen streiker
Hukommelsen svikter
Alt er rot
Skikkelig rot

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

Sliten

Kan ikke akkurat skryte av at humøret er på topp etter over en uke med forkjølelse, lav blodprosent, stress, nye medisiner, masse legetimer osv..
Resultatet ble at jeg har bygget opp masse frustrasjon og tåler veldig lite.
En liten diskusjon i går resulterte i at jeg stakk av ute at gubben fikk det med seg
Satt meg i bilen og bare kjørte min vei.
Gubben ble kjempefortvila og var ifra seg da jeg kom hjem etter noen timer.
Mobilen lot jeg ligge igjen hjemme med vilje.
Heldigvis hadde han ikke ringt politiet denne gangen
Ikke at jeg tror de hadde startet lete aksjon denne gangen..kremt for det har jo skjedd tidligere og de trenger nok et bedre grunnlag nå siden jeg er kjent for å stikke av i blant.
Gubben var som sagt kjempefortvila da jeg kom hjem etter noen timer og lurte på hva som hadde skjedd og hvorfor jeg bare stakk uten å si ifra.
Brukte dagen til å prate litt i sammen og sløve på sofaen.



Så på tirsdag når jeg skal på bipolare kurset har jeg jo noe å fortelle.
Jeg pleier alltid å starte med å si at jeg ikke vet hva jeg skal si siden det ikke har skjedd noe.
I morgen har jeg en del ting å komme med.
Både positive og negative ting.
Blir spennendes å møte de andre igjen.
Er et par jeg begynner å små irritere meg på, det har jeg for så vidt skrevet litt om tidligere.
De får meg til å bli flau over å være syk.
Da er ikke kurset til hjelp for verken meg eller gubben.
Skjønner ikke helt hvorfor ikke kurslederne tar de til sides en dag og prater ut om alt de kommer med.
Se om ikke de kan heller få en annen slags behandling eller et kurs med andre deltagere der de bare kommer med masse piss og dritt som forsøpler alt.
Nå var jeg kanskje litt kvass, men når det gjelder helse, psykisk lidelse så skal enn ikke holde på å la seg irritere over andre.

Jeg vil gjerne få den hjelpen jeg kan få uten at det skal være hinder for at jeg kan bli frisk.


Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin