Det gikk bra :-)

Maks to timer med søvn i natt og så på møte som jeg hadde gruet meg til i nesten 3 uker.
Magen og nervene krøllet seg i det jeg svingte inn på parkeringsplassen og innså at det kun var en halvtime igjen før dialog møtet skulle begynne.
Skrev meg inn og lusket meg gjennom bygget for å komme til avdelingen min.
Kjente at det var godt å sette seg ned å få summet seg litt.
En stund siden sist jeg satt ved pulten min så det kjentes litt rart ut å sette seg ned igjen uten å skru på dataen.

Fikk snakket med lederen min og ei annen som skulle være med på møte noen minutter før folkene ifra nav og bedriftshelsetjenesten kom.
Godt å få hilse på hun som forklarte meg litt hva som var hensikten med møte og hvem som skulle komme og at det ikke ville bli noe de skulle presse meg til osv...

Den største frykten min har vært at de skulle presse meg til noe jeg selv ikke ønsker og ikke annet enn å gi etter for presset.
Det hadde hverken jeg eller jobben tjent på i lengden.
Det beste er å være ærlig å legge kortene på bordet.
Si hvordan det er.

Noen minutter senere kom det ei dame ifra nav og ei ifra bedriftshelsetjenesten og etter å ha hilset på hverandre satt vi i gang møte.
De spurte meg først om jeg hadde noe jeg ville si eller noe jeg tenkte på og jeg fikk sagt litt.
Fikk forklart at dette var et møte jeg hadde gruet meg til lenge og at jeg hadde fått hjelp av jæren dps på tirsdag for å klare å sortere tankene ang møte.
Den ene lederen på jæren dps skrev og ned masse stikkord til meg på et ark som jeg hadde med meg i veska om jeg skulle begynne å bli usikker.

Det ble sagt en hel del under møte og jeg skal ikke dra frem alt her.., men jeg hadde forventet litt på forhånd hva som ville bli sagt og når tingene ble nevnt så kunne jeg heldigvis svare for meg på en voksen måte og ikke skrike ut i panikk.

Tror selve møte varte i en halvtime og jeg ble en hel del klokere , men har fått noen nye spørsmål som nå fastlegen og nav må hjelpe meg med.
Det viktigste er at : DET GIKK BRA :-)

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

Det er meg og ikke deg

For en tid siden satt jeg på kurs å hørte på en foreleser som fortalte om sine personlige opplevelse når det gjalt å leve med bipolar lidelse.
Etter noen år nå med diagnosen har jeg oppdaget at det stadig dukker opp nye ting og jeg blir kjent med meg selv på ny..både på godt og vondt.
Det som jeg reagerte på ang foreleseren var da hun fortalte litt om hvordan hun opplevde sine oppturer.
Hun fortalte at verden ble plutselig veldig treg og folk pratet sent.
Det har jeg aldri tenkt over, men nå i ettertid vet jeg at det og stemmer for min egen del. Når jeg har en skikkelig opptur så blir plutselig resten av omverden veldig treig og jeg kan fort bli irritert.
Folk snakker i "slow motion" og for meg kan det være en utfordring å føre en normal samtale.
Jeg kan fort bryte inn i en setning for å fullføre den med min egen versjon. Bytte tema før den andre parten er ferdig å snakke.
Den største utfordringen er å minne meg selv på at det faktisk ikke er de, men meg det er noe galt med.
Det er jeg som er "høy" og trenger å trappe ned et par hakk.

Med venner og kjente klarer jeg å styre meg, men min kjære har nok blitt utsatt for min irritasjon når jeg vil ha opp farten på hans prat.
Heldigvis er jeg ikke en farlig skummel person, bare litt utålmodig til tider.

Har sittet med et skjema nav trenger for å fullføre søknaden om arbeidsavklaringspenger og spørsmålene får meg til å virkelig riste på hode av hele systemet.
Hvorfor skal jeg melde meg arbeidsledig for å få penger mens jeg er sykemeldt.
Spørsmål om arbeid blir spørsmål jeg ikke helt forstår.
Min psykisk helse har ingenting med jobben å gjøre.
Det er ikke jobben sin feil at jeg er syk og når jeg er frisk har jeg ingen problem med å utføre mine arbeidsoppgaver.




Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

Heia Nav

En skal nå ikke alltid bli like klok over ting som skjer.

I et par dager nå har hodet vært fullstappet av informasjon som jeg har prøvd å sortere så godt jeg kan.
Hadde møte med nav denne uken og var kjempespent på hva de ville si med tanke på arbeidsavklaringspengene jeg søkte om.
Selv om jeg hadde en teit opplevelse med Nav så skal jeg ikke ta alle under samme kam. Jeg kjenner folk som jobber på Nav og vil ikke rakke ned på de på noen som helst måte.. men må bare få stille meg undrene til de reglene som de har og hvor lite smarte forslag de kan komme med.
Enn har jo lest ganske mye om Nav den siste tiden og det er ikke akkurat positivt så det var med stor forventning jeg møtte opp til møte denne uken.

Jeg møtte opp til avtalt tid hos Nav og ble sittene å høre på en unggutt som ikke helt fikk viljen sin i skranken.. gaula at han skulle gå ut på det kriminelle markedet og at han ville holde nav ansvarlig for hans fremtid. Han truet og med å gå ut i media med den servicen han fikk og bare øste ut av seg alt han hadde på hjertet..desverre så fikk jeg ikke med meg slutten pga da ble jeg hentet av en saksbehandler som tok meg med inn på et møte rom.
Jeg hadde alle papirene med meg og søknaden var ferdig utfylt.
De presenterte seg og forklarte meg hvorfor de var to og ikke en som det vanligvis pleier å være.
Nå skal visst alle jobbe litt med alt så hun ene hadde i all tid jobbet på sosialtjenesten og skulle plutselig bli saksbehandler på nav.
Det gjorde ikke meg noe.. kjempekjekke damer og om de var en eller to spilte ingen rolle for meg.
De spurte meg om hvordan jeg jobbet nå og jeg kunne si at jeg gikk på aktiv sykemelding pga jeg nok ikke var helt klar for å komme 100 prosent tilbake i arbeid men at jeg ønsket å jobbe mest mulig og at jeg i sammen med legen da var blitt enig om at en aktiv sykemelding var det beste..
Nei det gikk ikke ann… det var ikke mulig å ha en aktiv sykemelding så lenge som jeg søkte om arbeidsavklaringspenger.
Det beste var om jeg var hundre prosent sykemeldt.
Det er det motsatte av hva jeg faktisk ønsker så jeg spurte om det var mulig å gå gradert sykemeldt… og det var det , men jeg måtte minst være 50 prosent sykemeldt.
Hurra…jeg som trodde at jeg skulle få lov til å jobbe mest mulig noe jeg faktisk ønsker.

Videre ble jeg fortalt at søknaden om arbeidsavklaringspengene gjaldt ifra den dagen jeg var på møte.. det at Nav ikke har hatt kontroll på mine papirer på et par mnd og dermed har vært treige med å sende meg informasjon var visst mitt problem og ikke deres.
Dermed blir jeg straffet for at de ikke har kontroll over papirene sine. 3 mnd med lønn er gått tapt.
Jeg prøvde å forklare at jeg hadde vært innom 3-4 ganger for å høre om de hadde fått papirene osv, men nei hjelper ikke.
Søknaden gjelder ifra den dagen papirene blir levert inn.
De kunne nå alltids sjekke om jeg kunne få sosial hjelp.
Tror aldri jeg har takket så fort nei noen gang.. Sosial hjelp kommer ikke på tale.
Det er jeg alt for stolt for.
De anbefalte meg å ta kontakt med banken for å stoppe lånene for et par mnd…noe som er totalt uaktuelt.
Meg og gubben klarer oss fint på en lønn, men det er ingen drømme situasjon og selvfølgelig vil jeg ha avklart det med min inntekt og sykdom så fort som mulig.

Tror hele møtet varte i en halvtime og jeg var mer forvirra da jeg gikk ut enn da jeg gikk inn.
Jeg kan ikke helt forstå hvorfor jeg skal bli straffet fordi de ikke kan finne noen papirer som jeg har levert ifra meg til arbeidsgiver som har blitt sendt videre til nav.
Hvorfor vil de ikke la meg jobbe mest mulig sånn som jeg vil…trodde de skulle være med å få folk tilbake i arbeid igjen.. 100 prosent sykemelding.. ja faktisk så trengte jeg ikke sykemelding heller i følge de.. jeg måtte fort si at arbeidsgiveren nok krever sitt og at jeg nok ikke hadde blitt så populær om jeg ikke kom på jobb på et par uker uten å ha papirer på det.. oppsigelsen hadde nok kommet fort på bordet da.
De kunne få meg på arbeidstrening , men det var noe som de skulle da avtale på sikt med arbeidsplassen min.
Jeg ønsker da virkelig ikke å gå hjemme å vente på at ting skal skje.
Legen min skulle reise vekk så jeg klarte med nød og neppe å få tak i han dagen etterpå.
Det første jeg sa til han var : heia nav.
Han begynte å le og sa at jeg var ikke den første som hadde sagt det.
Etter å ha lagt frem problemene som nav hadde kommet med anbefalte han at jeg fikk en 60% sykemelding så kunne vi sette oss ned i februar å tenke over hva som er best fremover.

Er jeg heldig så kan jeg få en utbetaling ifra nav om ca 3 uker… ikke at jeg tror tingene går helt knirkefritt.

Er det mulig å bli mer forvirra

Og det jeg og lurer på er hvorfor skal jeg melde meg som arbeidsøkende så lenge som jeg har fast jobb?
Greit å gi beskjed om hvor mye jeg jobber sånn at de kan regulere den utbetalingen som kanskje kommer , men det er jo og noe de kan se på sykemeldingene.
Er jeg sykemeldt 50 prosent så må de jo anta at jeg faktisk jobber 50 prosent.
Skulle det nå være så vanskelig?
Arbeidssøkende ???

Nei heia Nav




Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

En blir bare så glad...

Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg er syk.
Som det kommer frem mange ganger i bloggen min så er jeg både jern,blodfattig og har en bipolar lidelse.

Etter å ha vært borte i lengre tid fra jobben klarte jeg å komme meg opp på et greit humørplan og fikk overføring av både blod og jern på sykehuset.
Ingenting føltes bedre ut enn å komme seg tilbake til en normal hverdag.
Desverre så kan enn ikke alltid styre sykdom og jeg ble sykemeldt på ny i oktober pga nye medisiner med masse rare bivirkninger og jeg var igjen både blodfattig og jernfattig.
Det føles helt pyton ut å måtte være hjemme.
Et par ganger har jeg sittet hos legen nå i det siste å bare latt tårene renne fritt.
Jeg blir maktesløs når jeg ønsker meg enn hva jeg klarer.
Vil vil vil så gjerne fungere som normalt.

Det kom brev ifra jobben om at de ikke dekket sykepenger fra og med 3 oktober 2010 og at det da skulle gå igjennom nav.
Har vært nede å pratet med nav flere ganger og de har manglet papirer og når jeg endelig får kopi av papirene som de mangler så får jeg brev i posten om at jeg ikke har krav på sykepenger siden jeg ikke har jobbet 26 uker i strekk.
Er det liksom min feil at jeg blir syk?
Skal jeg lide enda mer pga noen regler som staten har bestemt.
Nå etter over 2 mnd uten penger får jeg plutselig beskjed om at jeg kan søke på arbeidsavklaringspenger.
Lurer på hvor lang tid det vil ta før eg får svar på om jeg får eller ei.
Fikk med meg en papirbunke som må fylles ut + jeg må få en erklæring ifra legen om min helsetilstand.
Hva om det nå går 2 mnd og så får jeg avslag på de pengene og...
Hodet er fullt av tanker og jeg lurer på hva jeg skal gjøre.
Skal snakke med legen på onsdag og håper at jeg får vite litt av han og at han kan hjelpe meg til å ta en beslutning.
Vente...eller gå tilbake til jobb med en helse som ikke er 100%
Det er bare til å bli så lykkelig over.
Så mange ganger leser enn om andre som har problem med nav og det undrer meg at ingen tar tak i de og forandrer litt sånn at folk som har det tungt og vanskelig og sliter med sykdom kan få litt mer normal behandling.
Hvor mange prosent er nå arbeidsavklaringspengen da ? Er nok en brødsmule av hva jeg vanligvis tjener og dette skal dekke lån og mat .
Er glad vi har det såpass at vi kan klare oss på en inntekt, men det er ingen drømmesituasjon

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin

Tanke dag

Når ting blir vanskelig og alt føles håpløst ut,
da er det godt å ha noen som stiller opp
Noen som er der for å lytte.
Noen som bare gir et smil
Enten det er familie eller venner.
Spiller ikke så stor rolle hvem.
Bare det at det er noen der

Jeg er utrolig glad for at jeg både har familie og venner
Som er der for meg når jeg har vonde dager.
Heldigvis er det ikke så veldig mange vonde dager.
Og når de første kommer så er jeg litt for flink til å holde det for meg selv
Stadig tanken om å skjerme de rundt meg.


I dag er det en tenke dag..
Hodet har mange rare ting å dra frem.
Gruble over ditt og gruble over datt.

En ting jeg grubler over er :

Jeg vet ikke lengre om jeg ønsker å være psykisk pasient.
Det tilbudet som jeg har fått til nå har ikke vært til hjelp en plass.
Skal jeg avbestille neste time hos overlegen og bare la det gå sin gang uten.
Liker ikke å rakke ned på leger, men å vente i 5 dager før enn blir oppringt holder ikke i mine øyner.
Samtidig som jeg ikke helt støtter den planen om å gi meg mest mulig piller.
Jeg ønsker hovedsakelig å klare meg mest mulig uten piller.
Har lest på nettet at det er flere som faktisk blir bedre av å kutte ut medisinene.
Det har jeg litt erfaring med selv, for dagene svingte utrolig mye dag jeg gikk på Lithium.
Ingen lege ville høre på verken meg eller partneren min da vi forsøkte å forklare at det er helt feil piller. De fungerer ikke slik som dere vil at de skal fungere.
Jeg har og alltid ønsket at både overlegen og fastlegen skal ha et samarbeid slik at de vet hva den andre gir meg av behandling og piller.
Da hadde jeg slippet å vært et mellomledd som stadig må fortelle den ene legen hva den andre har sagt og gjort.
Men etter å ha fått det spørsmålet minst 5 ganger har jeg gitt opp.
De første gangene sa jeg jaaaaaaaaaaaaaaaaa og begrunnet det med at det ville vært topp om de to kunne hatt litt kontakt, men det skjedde jo aldri noe og jeg fikk samme spørsmålet gang på gang..da mister enn litt tillitten.



Dagen i dag startet med oppkast.
I bilen på vei til jobb kjente jeg et ubehag og det gikk ikke lang tid før jeg begynte å brekke meg.
Supert..det å kaste opp i bilen på vei til jobb er jo bare ønskedrøm..not
Fikk svingt inntil siden og bøyd hode ut.
Hvor er alle serviettene som vanligvis skal ligge i bilen om det skulle være noe.
Fant en sammenkrølla i veska mi sånn at jeg fikk tørket hendene og jumperen det beste jeg kunne.
Fikk meg ny uniform da jeg kom på jobb.

Mange tanker kommer frem og jeg prøver å finne ut hvorfor jeg kastet opp.
Er det noe galt? Burde jeg bli redd?
Usje…jeg har rett og slett blitt litt hypokonder de siste årene.
Kanskje bare bra at jeg kutter ut hjelpen jeg får på dps og heller forholder meg til fastlegen fremover.



Leste en sjokkerende sak i Dagbladet for et par dager siden.

Nav mener Gudrun (23) blogger for mye til å være syk

Det til tross for legeuttalelse fra spesialist og fastlege som sier at hun er arbeidsufør.

Litt av svaret hun fikk av Nav:

«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.»


Dette får meg til å tenke over min egen situasjon.
Jeg er syk og jeg blogger.
Vil det da si at viss jeg må søke om hjelp ifra Nav noen gang så kan jeg få et avslag kun fordi jeg blogger.
Vet i grunnen de på Nav hva de driver med?
Ønsker ikke å ta alle under samme kam.Det er mange flinke som jobber på Nav, men det var virkelig hårreisende å lese kommentarene i bloggen til Gudrun.
En som kaller seg for Roger skriver at han jobber på Nav og han forstår godt at hun får avslag siden hun både tegner litt og blogger.
Hallo… er det ulovlig å ha en hobby??
Det tar meg alt ifra et par min til et par timer når jeg blogger.
Kommer ann på hvor mye tid jeg selv vil legge ned i bloggen og jeg har og alltid skrevet at jeg bruker bloggen som et hjelpemiddel for å forstå meg selv bedre.
Det er utrolig godt å få tømt hodet når hundre tanker svirrer rundt og presser på.
Når jeg har tømt hodet mitt via bloggen og fått satt ord på alt jeg mener og føler så er jeg mye bedre etterpå.
Vil Nav kanskje at jeg skal slutte å blogge?
Heller sette meg ned i sofaen å la tankene ta hele kontrollen over meg.

De dagene når skyggene herjer rundt meg og jeg logger meg på msn for å snakke med andre og prøve å fokusere på andre ting…er det da meningen at jeg heller skal prøve å ta meg en tur på jobb?
Sitte som ei forvirra vegglus å prøve å overse skyggene.
Skremme mine medarbeidere med min oppførsel?
Nei Nav..det er fælt å si det men jeg skulle ønske at dere virkelig viste hva det var å være skikkelig syk.
Enten deprimert, manisk… kanskje dere da hadde uttalt dere på en annen måte.
Det er vel ingen som kommer inn rett i ryggen og lyser av stolthet når de må søke om hjelp.

Tror nok at alle har et ønske om å klare seg selv og at det for mange er et stort nederlag å måtte søke hjelp.
Men må enn så må enn ha hjelp og da er det jo greit å bli møtt med litt forståelse og omtanke..ikke møte sadister som er klar til å rakke enn enda lengre ned.

Var ute å spiste middag hos et vennepar i kveld og fikk høre en mega sykehus tabbe som deres datter hadde gått igjennom...og tanken slår meg :fy søren.
Det er helse Norge som skal hjelpe oss.
Jeg er ikke utdannet hverken lege, sykepleier, hjelpearbeider eller psykriater.
Når jeg går til en av de så vil jeg stole på at jeg er i gode hender.
Skremmende å høre om så mange tabber og feil som stadig dukker opp innen leger og sykehus.

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin