Etter noen år nå med diagnosen har jeg oppdaget at det stadig dukker opp nye ting og jeg blir kjent med meg selv på ny..både på godt og vondt.
Det som jeg reagerte på ang foreleseren var da hun fortalte litt om hvordan hun opplevde sine oppturer.
Hun fortalte at verden ble plutselig veldig treg og folk pratet sent.
Det har jeg aldri tenkt over, men nå i ettertid vet jeg at det og stemmer for min egen del. Når jeg har en skikkelig opptur så blir plutselig resten av omverden veldig treig og jeg kan fort bli irritert.
Folk snakker i "slow motion" og for meg kan det være en utfordring å føre en normal samtale.
Jeg kan fort bryte inn i en setning for å fullføre den med min egen versjon. Bytte tema før den andre parten er ferdig å snakke.
Den største utfordringen er å minne meg selv på at det faktisk ikke er de, men meg det er noe galt med.
Det er jeg som er "høy" og trenger å trappe ned et par hakk.
Med venner og kjente klarer jeg å styre meg, men min kjære har nok blitt utsatt for min irritasjon når jeg vil ha opp farten på hans prat.
Heldigvis er jeg ikke en farlig skummel person, bare litt utålmodig til tider.
Har sittet med et skjema nav trenger for å fullføre søknaden om arbeidsavklaringspenger og spørsmålene får meg til å virkelig riste på hode av hele systemet.
Hvorfor skal jeg melde meg arbeidsledig for å få penger mens jeg er sykemeldt.
Spørsmål om arbeid blir spørsmål jeg ikke helt forstår.
Min psykisk helse har ingenting med jobben å gjøre.
Det er ikke jobben sin feil at jeg er syk og når jeg er frisk har jeg ingen problem med å utføre mine arbeidsoppgaver.
Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Follow my blog with bloglovin
