tirsdag 21. juni 2011

Chris medina


Sitter å hører på Chris Medina og blir nok en gang fascinert over hans utrolig flotte stemme og jeg blir rørt til tårer.
Den kjærligheten han viser oppi den tragiske hendelsen er ubeskrivelig.

For de som ikke kjenner til Chris Medina og hans historie så kan jeg si at det er en utrolig sterk historie om to unge mennesker og deres kjærlighet.

Chris Medina (født 1984) er en amerikansk sanger/artist fra Chicago, Illinois.
Medina var deltaker i programmet American Idol (sesong 10, 2011). Dagen etter, 25. februar 2011, ga Medina ut en singel med tittelen What Are Words. Sangen er inspirert av hans forlovede, Juliana Ramos, som fikk alvorlig hjerneskade etter en bilulykke 2. oktober 2009 og hans valg om å være der for henne etter ulykken. Sangen gjorde det sterkt i flere land .Chris Medinas American Idol-audition fant sted i Milwaukee 2. oktober 2010 (ett år etter forlovedens ulykke). På audition fremførte Medina sangen «Breakeven», orginalt fremført av The Script. .
Sangen «What Are Words» ble skrevet av Grammy-vinner Rodney Jerkins og norske Andre Lindal.


Heldigvis er Juliana bedre, men hun har en lang vei igjen om hun skal bli den hun var før ulykken. Nå er ikke jeg hennes lege og kan ikke si om hun noen gang vil bli den samme og hvilken fremtid hun kan forvente seg. Men utifra historien så kan enn jo se at hun har hatt stor fremgang.
Våkne opp ifra koma og se at mannen som fridde til henne fortsatt sitter der. Det er det respekt av

Nå skal jeg ikke kritisere alle andre menn, for det er mange andre som hadde gjort det samme, men det er og en del som hadde snudd ryggen til.

Historien får meg til å tenke litt på hva jeg hadde gjort om det samme hadde skjedd meg.
Hva om min kjære kom utfor en ulykke og ble hardt skadet.
Det måtte ha vært det aller verste som kunne ha skjedd meg.
Om min store kjærlighet ble liggende i koma og at det var en mulighet for at han aldri ville våkne igjen.

Hva ville jeg ha gjort?
Fått panikk?

Det er sånne ting enn ikke skal tenke på, men jeg klarer ikke helt å bli kvitt de tankene i dag.
For livet er så sårt og alt kan bli snudd opp ned på et sekund.
Hva om jeg kom ut for en ulykke.
Hva ville min kjære gjort?
Sviktet meg?
Sendt meg på et hjem og startet et nytt liv uten meg.

Ville jeg ha blitt liggende i en seng på et 6 manns rom å bare stirre i taket uten noen form for kontakt med omverdenen?

Vi som traff hverandre for 13 år siden og ble storm forelsket og har beholdt forelskelsen enda..ville en ulykke ha ødelagt hele kjærligheten?

Han har ikke sviktet meg nå..enda jeg har fått en psykisk lidelse.
Han har stått ved min side ifra det startet og har hele tiden lovet å ikke svikte meg.
Men om jeg skulle bli invalid er det en litt større utfordring kanskje??
Hva ville du ha gjort



Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.BlogglistenFollow my blog with bloglovin

onsdag 8. juni 2011

Redd

Ensomheten er til å ta å føle på.

Selv om jeg har en fantastisk vennegjeng og er sosial aktiv så er livet som et puslespill.
En bit mangler.
Jeg vet at jeg er annerledes og at enkelte ser på meg som en rar, merkelig person.
Det er hardt å bli godtatt i enkelte miljø for den enn er og jeg har vært heldig som har fått så mange fantastiske venner som støtter meg på godt og på vondt.
Livet burde i grunnen bare vært en fryd… men er nå plaget av usikkerhet og frykt.

Jeg er livredd for å oppleve en ny ”blackout”.
Det er det ekleste jeg har vært med på.
Alt ble snudd på hode i løpet av natten og hukommelsen for de 2-3 siste årene var sporløs forsvunnet.
Det å ikke kjenne igjen folk eller huske igjen hendelser er helt utrolig.
Det er vanskelig å sette ord på det, men såpass ubehagelig var det at jeg aldri håper at det skjer igjen.
Mens det stod på prøvde jeg å leve som normalt. Gikk på jobb og på bipolar kurs.

Det merkeligste med å gå på bipolar kurset var at jeg nesten ikke husket noe av min egen diagnose.
Det å sitte å høre på et foredrag om en person som lider av samme diagnose som meg var en dejavu opplevelse.
Ting hun pratet om hørtes så absurd ut, men samtidig så hørtes det litt kjent ut .
Jeg begynte å grue meg litt etter foredraget.
Ønsket i grunnen at deler hukommelsen ikke skulle komme tilbake.
Leste bloggen min og så at de siste årene hadde vært plaget med sterke svingninger og om deler av hukommelsen ikke kom tilbake så kunne jeg få en ny start på livet.

Det å ikke huske alt er ufattelig ubehagelig.
Og enn føler seg utrolig ensom.
Det er som å befinne seg inni en boble og ikke ha muligheten for å komme seg ut.
Ord og utrykk er ikke lengre det samme.
Hvordan setter en ord på en så rar opplevelse?
Hvordan kan enn forklare andre hvordan enn har det?

Tusen millioner spørsmål og tanket herjet i hode og ingen svar å få.

Heldigvis fikk det ingen konsekvenser ovenfor jobben.
Jeg hadde 100 prosent sykemelding ut uken hukommelsen forsvant og jobbet 50 prosent uken etterpå.
Det var godt å komme seg ut å møte folk. Se kollegaer i øynene og gå videre.
Jeg fikk pratet med de som var på jobb den dagen og har fått beklaget meg ovenfor han som jeg nok skremte ekstra.
Selv om det var ubehagelig for meg så var det andre personer involvert i hendelsen og jeg skulle ønske at de hadde sluppet å opplevd meg sånn.

De første dagene etterpå var jeg redd for å bli kalt inn til møte med ledelsen og få oppsigelse. Men det ville vært urettferdig å straffe en person som faktisk ikke er skyldig.
Det var ikke min feil at jeg fikk ”blackout”.
Jeg bare fikk det…

Har fått tid til MR og krysser fingrene for at de ikke finner noe.
En slik undersøkelse høres så alvorlig ut.
Det første som jeg tenker på er svuls på hjernen..ikke at jeg tror at jeg har svuls på hjernen, men det er sånn som kan oppdages på en MR undersøkelse og dermed føles den litt skummel.
Legen spurte om jeg hadde klaustrofobi.
Akkurat da var jeg ikke helt sikker pga hukommelsen rotet til alt.
Men det å ligge i en trang trommel å høre på masse bråk frister ikke, men det må bare gjøres for å utelukke eventuelle ting som kan være feil i hode.
Det eneste de finner på bildene er støv

Den 8 og 9 dagen kom hukommelsen tilbake.
Like fort som den forsvant.
Hodepinen og verken i nakken og skuldrene forsvant rett etterpå.
Deilig å være meg igjen.
Huske alt… både det kjekke og det vonde.


Nå som jeg husker alt og er tilbake i hverdagen burde i grunnen alt være normalt igjen.
Men jeg er redd for å oppleve det samme igjen.
Har lest alt jeg kan komme over på nettet ang hukommelsestap og har ikke blitt klokere.
Legen har ikke kunnet gi meg et svar og MR undersøkelsen tror jeg ikke vil gi noe mer svar.
Har tusen tanket og spørsmål, men ikke svar.
Klart jeg kan gå til en psykolog for å prate, men han kan ikke gi meg mer svar.
Han kan ikke si om det vil skje igjen.
Han kan ikke si hva det kom av.
Han kan ikke annet enn å bare lytte til det jeg har å si.




Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.BlogglistenFollow my blog with bloglovin

tirsdag 7. juni 2011

Heve hode

Endelig er ting som normalt.
Jeg husker alt :-)

Og det beste av alt er at jeg faktisk kan heve hode å si : at det var ikke min feil.

Jeg aner virkelig ikke hva som skjedde.
Nyter hver dag og setter igjen pris på de små tingene i livet..sånn som hukommelsen


Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.BlogglistenFollow my blog with bloglovin