onsdag 22. oktober 2014

Liten oppdatering

Det er så utrolig mye jeg ville ha skrevet, men som jeg sliter med å få ned på  bloggen.
For tiden er det 1 millioner følelser i sving. Humøret går ifra topp til bunn på et blunk.
Nedturene er virkelig knall harde og jeg bryter helt i sammen.
Krøller meg i sammen i et hjørne eller gjemmer meg under skrivepulten som er på rommet.
Gråter utallige tårer og hulker ut noen gloser i fortvilelse.
Det kan ikke være lett å være min kontakt person fortiden ..heller ikke min behandler.
Jeg oppfører meg til tider såpass frekt og dårlig at det er til å skjemmes av.
Flere ganger har jeg bed om unnskyldning for mine utbrudd.

Mandag ble den store dagen der jeg skulle skifte avdeling og jeg møtte opp klokka 10 med både forventninger, sommerfugler i magen og angst.
De første timene gikk igrunnen fint, men utpå ettermiddagen begynte ting å bli verre.
Det føltes som om veggene kom i mot meg, luften ble på et blunk minst 100 grader, svett i pannen og svett i hendene. En urolighet i hele kroppen og tårer som trillet ustoppelig.
Kontaktpersonen var så snill å kom inn ofte til meg, den siste gangen hadde hun med ekstra mykt papir med tanke på at jeg ikke skulle bli sår på nesen etter all snytingen..snakk om fantastisk omtanke.
All ære for at hun holdt ut med meg den kvelden. Jeg nektet å ta kveldspillene, men med litt forhandling så endte jeg opp med å ta de viktigste.
Våknet klokka 03.00 på natten og stod opp rett etterpå.
Så det sier seg nok selv at med så lite søvn + et ustabilt humør så ble ikke tirsdagen noe bedre.
Selvmordstankene kom på rekke og rad og jeg hadde kun et mål og det var å få reise hjem å utføre min drøm som var å ta livet av meg. Samtale med behandler, gjemte meg på rommet, kjeftet og gråt...alt det endte opp med at jeg fikk lov til å reise hjem på perm.
Min kjære kom å hentet meg og tirsdagkvelden var virkelig terapi, men for å bli skikkelig frisk å kunne leve resten av livet med denne forbanna bipolar diagnosen så må jeg reise ned igjen å heve hode å virkelig stå på. Få kontroll for en gangs skyld og kjøre løpet helt ut.
Det blir tøft og kommer nok til å bli mange tårer, men jeg vet at jeg kan...
Har kjøpt meg et par bøker og strikketøy så jeg har noe å drive på med der nede..

Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Funket ikke

Hun prøvde seg på ny avdeling, men det gikk ikke helt som forventet.
Mandag gråt hun så mye at kontakten kom inn med ekstra mykt papir til å tørke tårer og snue med.
Tirsdag gråt hun igjen og følt at alt bare var i mot henne.
Hun forbannet den bipolar lidelsen og ønsket seg bare vekk ifra alt.
Evig fred ifra hennes lidelser som hun ikke lengre klarte.
Hun skrapte seg opp, og gjorde et stort nummer utav seg selv senere på dagen.
Det ente med at hun fikk reise hjem å få sove hjemme, men i dag vet hun at hun må ned igjen, og at denne gangen så må hun bare holde ut.
Holde ut litt til i håp om at tingene skal bli bedre.
Desverre så er hun ikke flink til å sette ord på ting og heller ikke flink til å gi beskjed, men hun prøver så godt hun kan , og en dag er hun der :-)




Blogglisten Follow my blog with bloglovin

fredag 17. oktober 2014

I fortvilelse

I fortvilelse smalt hun hode i murveggen og sørget for en donald kul .
Ropte fortvilt ut til sin behandler at hun ville hjem.
Behandleren fortalte rolig tilbake at det ikke gikk ann å skrive seg ut så sent på kvelden.
Hun gråt inni seg og spurte sin behandler om det var bedre at hun prøvde å avslutte livet sitt på avdelingen fremfor hjemme hos seg selv.
Vips et mylder av kaos..telefon til vakthavende lege, paragrafer kom fykende i mot henne og hennes ting ble tømt og sjekket for piller.
Etterpå datt hun i sammen på gulvet og gråt fortvilte tårer.
Behandleren satt seg ned fremfor henne og pratet rolig sånn at hun skulle forstå at når hun sa sånne ting så reagerte de og tok henne på alvor.
De trodde at hun ville dø den natten og ville fjerne hennes redskap..








Blogglisten Follow my blog with bloglovin

torsdag 16. oktober 2014

:-(

Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter 
Fortviler
Henter krefter atter en gang
For å finne en mening



Blogglisten Follow my blog with bloglovin

A voice of blood

A voice of blood

they ask me why I cut myself
Say I'm crazy and that I need help
Do you do this to be seen?
Hell no! I do this instead of scream.
I can't scream, but have to get it out
So when I cut my arm becomes my mouth.

The blood is the words that never will be spoken
The pain is the heart that never can be unbroken
The scar is the reminder of that I deserve to be dead
And the cutting again is for the tears i couln't shead

It's a circle, it goes around
A drop of red scream without a sound
A helpless soul that can't be saved
A lonely girl, sad and afraid..

They keep asking why I cut myself
I'm going crazy.............Help


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Ny avdeling ?

Lille pike som nå er blitt voksen har et hode fullt av tanker
Kaos i hennes hode..
Hva skal hun finne på mon tro??
I dag var hun i møte med en ny avdeling på dps, og hennes instinkt sier at det er helt feil avdeling for henne.
Kutter hun seg så blir hun straffet med å bli sendt hjem.
Lille pike skal klare seg mer alene og lære å stole på seg selv.
Problemet er bare at lille pike ikke har helt kontrollen på seg selv og gjør stadig mye rart som nok ikke er normalt.
Skal lille pike satse på den nye avdelingen ? Eller skal hun skrive seg ut i morgen ?
Hun har endelig begynt å føle seg trygg på den avdelingen hvor hun har vært i nesten 3 uker, og så plutselig så skal hun bytte plass...nye folk og nye rutiner.
Skummelt...rett og slett kjempe skummelt.
Det beste blir nok å dra hjem







Blogglisten Follow my blog with bloglovin

søndag 12. oktober 2014

Hun prøvde

Det var en gang en liten kvinne med et hode fullt av tunge tanker.
Hele formiddagen gikk hun rundt og følte at hennes hode ville sprenge.
Hun krøllet seg i sammen på gulvet og lot tårene renne fritt.
Hikstet og hulket uten at det hjalp.
Hennes egen stemme hvisket bestemt i hode at hun ikke burde vært til.
Full av tårer og snørr reiste hun seg opp og kikket utover rommet.
Et nakent rom med få personlige ting stirret i mot henne.
En ledning på bordet, en tanke så klar, og et mål hun bare måtte nå.
Hun gjorde sitt beste
Hun strammet til
Hun mistet puste og svimte av
Åh som hun prøvde å prøvde, men alt hun oppnådde var en rød hals med blodstriper
Etterpå ble det mer gråt
mer fortvilelse
Hun var så lei seg for at hun ikke klarte å nå sitt mål


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

torsdag 9. oktober 2014

Siden sist


Legen min har hvite sko...sist gang jeg så han hadde han røde sko.
Overlegen har brune semske finsko og mørke sokker..
Hvordan de ser ut ellers aner jeg ikke, for blikket mitt er senket og jeg stirrer som regel i gulvet når vi har møte. Den eneste jeg kanskje hadde kjent igjen på i korridoren er legen pga jeg har vært nødt til å se han i øynene et par ganger...Overlegen aner jeg ikke hvordan ser ut.
Ikke annet enn at han har brune finsko og mørke sokker.
Ellers har jeg sett hvite helsesko, lysebrune conversesko, svarte sandaler osv...
Med senket blikk har jeg fått sett masse sko og sokker den siste tiden.
Kan tenke meg at en person med sko fetisj hadde storkost seg som deprimert.

Jeg har nå vært innlagt på dps siden mandag 29 september og har aldri kjempet så hardt som denne gangen. Dæven for en nedtur jeg har hatt psykisk.
Det er først nå jeg begynner å se litt lys i tunnelen og faktisk tror at jeg vil klarer å komme meg oppå igjen, men veien har vært lang og tung.
Tårer , selvskading, forsøk på å avslutte livet osv...
Utallige timer har jeg sittet sammenkrøllet i et hjørne på romet der nede å latt tårene få renne fritt.
Dunket hode i murveggen ved et par anledninger som restulterte i både donald kul og rødsprengt merke.
Ikke noe jeg er stolt av...det er en dårlig måte å få ut frustrasjonen.
Den beste måten er å kunne ringe på hjelp å få snakket litt med pleierene som er der for å hjelpe..men terskelen for å spør etter hjelp er bare så alt for stor og jeg feiler gang på gang.

En hel uke uten å få lov til å gå ut uten følge av pleier.
Holdt igjen på nødrett
Nedlåst avdeling
Rømt fra plassen
Ledning rundt halsen
Stor forskjell på behandlerene.

Fytti jeg har gått igjennom mye de siste 10 dagene og tror aldri at jeg hadde klart det viss jeg skulle ha gått igjennom det en gang til.
Derfor er det nå viktig at jeg tar medisinene og følger de punkt til prikke.
For viss jeg gjør det ...så er det nok et håp for meg og.
For jeg vil så gjerne bli bra igjen
Akkurat nå er det mer tunge og mørke tanker som plager mitt hode, men jeg skimter et lite lys i enden av tunnelen som jeg klamrer meg til og prøver å komme frem til.
Veien er lang og vil nok fortsatt kreve sitt for at jeg skal komme dit
Men en dag....

En stor glede denne uken er at fastlegen kontaktet meg å sa at den siste kreftprøven bare viste positive ting...ingen kreft...ingen spredning.
Hadde jeg vært litt friskere så hadde jeg nok jublet, men om jeg ikke jublet så kjente jeg at det gjorde godt å få vite svaret.
Da kan jeg senke skuldrene og fokusere på den bipolare delen fremover

Blogglisten Follow my blog with bloglovin