onsdag 3. desember 2014

Hjemme

Det føles helt utrolig å endelig få være hjemme i sin egen stue...sove i sin egen seng osv..
Etter over 7 uker som innlagt har jeg lært å sette pris på de små tingene i livet.
Jeg har fått både epikrisen og deler av journalen i fra mitt opphold på dps`en, og jeg må si at det er sterk lesing. Det er så mange tanker og følelser i hode mitt akkurat nå at jeg sliter med å få ut de rette ordene. Det som jeg er veldig glad for er ting som står i journalen som pleierene har observert og notert. Det er ting som jeg har sittet å fortalt i mange år til fastlegen og psykologer på poliklinikken og har mange ganger følt at jeg sitter å overdriver. Enkelte ting er såpass at jeg kan nesten ikke forstå det selv at det er mulig, og nå står det skrevet ned av andre som har observert ting.
Så deiligt å bli sett, trodd og hjulpet




Blogglisten Follow my blog with bloglovin

lørdag 8. november 2014

Tusen takk

Sist onsdag fikk jeg et skikkelig angst anfall og reagerte med å løpe ut bakdøra og var borte i over en time før jeg kom tilbake.
Da jeg kom ruslende søkk våt på tøfler og uten jakke kom du i mot meg .
Helt rolig var du ,og du snakket så avslappet til meg uten å kjefte for at jeg hadde stukket av på din vakt. Du hadde en egen måte å roe meg ned på og jeg ble frivillig med deg inn og ned på avdelingen der du satt deg ned med meg på rommet og pratet med meg om hva som hadde skjedd.
Du rådet meg til å skifte klær, og jeg tok klærne med meg inn på badet og skiftet. Inne på badet sank jeg i sammen og gråt. Jeg krøllet meg i sammen og gjemte ansiktet i hendene.
Du banket fint på døren og kom inn, og helt rolig begynte du å samle i sammen klærne mine. Hang de opp til tørk. Brettet i sammen buksa mi og hang den på en egen kleshenger. Samlet vesken min og nettet og bar det fint ut å satt det så fint inntil veggen. Samlet i sammen joggeskoene mine som lå strødd utover og satt de så fint ved siden av hverandre inntil veggen...alt i sammen mens jeg fortsatt sammenkrøllet på gulvet på badet. Du spurte meg så fint om det var noe du kunne finne til meg. Om det var noe du kunne gjøre.
Du synes at det var fælt at jeg skulle ha det sånn og snakket med meg og ting ble lettere. Du roste meg for mine håndarbeidsting som lå på bordet..
For en tøff jobb du må ha som jobber med psykisk syke...men du skal vite at du gjør en kjempegod jobb og er gull verd.
Tusen takk for at du er du <3 p="">
Tusen takk for plaster og masse gode råd..sårene begynner å gro og mitt mål om å være skadefri begynner å bli reelt







Blogglisten Follow my blog with bloglovin

5 min..bare 5 min

Med tårer trillende nedover kinnene satt hun seg i hjørnet på gulvet.
Kjente på ledningen med fingrene og strakk litt i den for å kjenne om den var sterk nok.
Bestemt snurret hun til en løkke som passet rundt halsen og den andre enden snurret hun rundt dørhåndtaket. Sakte men sikkert mistet hun bevisstheten. Pluselig går døren opp og behandler kommer inn i rommet og får se hva som skjer. Full reaksjon med å knytte opp knuten og sørge for at situasjonen kom under kontroll.
Etterpå gråt hun bare...så lei seg for at hun ikke hadde fått 5 min ekstra i fred.
5 min som kunne gitt henne evig fred.
Av og til burde det være mulig å la en person som lider få slippe..




Blogglisten Follow my blog with bloglovin

lørdag 1. november 2014

Siden sist

Eg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være innlagt i 5 uker på dps og forsatt ikke ha en plan om å bli skreve ut.
Den mandagen da jeg ankom dps trodde jeg at det ble et døgn eller to så ville jeg være hjemme igjen, men den gang ei. På mandag er det 5 uker siden..3 uker på kløver 1 og 2 uker på kløver 2.
Det har skjedd så utrolig mye på de ukene at jeg nærmest kunne ha skrevet bok. Negative ting, positive ting. Frustrasjon, tårer, fortvilelse er bare noe som preger hverdagen.
Jeg hadde aldri trodd at den kampen der nede ville bli så tøff.
Jeg har grått flerfoldige tårer og sitter fortsatt å gråter i fortvilelse.
Dager der jeg ikke orker mer å bare gir opp.
Dager der jeg skimter litt håp og står på.

Det er en helt fantastisk jobb de driver med de som har ansvaret for pasienter på dps.
For en styrke de må ha og evnen til å se det som vi ikke alltid klarer å se.
Jeg har flere ganger blitt oppmuntret.. de sier at de ser fremgang på meg..at jeg ikke er så tungt deprimert som den første tiden jeg var innlagt.
Det er jo ting som er kjempepositivt, men enkelte dager så klarer jeg ikke å se fremgangen selv og fokuserer kun på det negative.

Denne helgen har jeg forhandlet meg frem til perm siden gubben har bursdag.
Har hatt besøk i dag og kjenner at jeg er dønn sliten, og ikke helt klar for morgendagen,,men den kommer og jeg skal klare å være en flink vertinne som finner både kaffe og kopper+++
Har sovepiller jeg kan ta i morgen og i dag viss det skulle bli helt krise.
Men satser på at det kommer litt og litt folk om gangen og at det går greit.
Mandag kan jeg heller bare ramle i sammen å bearbeide helgen i sammen med folk som er trente på sånne ting.

Jeg er fortsatt veldig fokusert på døden og har hatt et nytt forsøk med å kvele meg med en ledning. Litt selvskading har det og blitt uten at jeg har blitt kastet ut.
Det er bare å brette opp armene å gjøre et nytt forsøk på å klare sine mål.

Håper bare at jeg får bli der litt til sånn at jeg kan få komme meg enda litt til



Blogglisten Follow my blog with bloglovin

onsdag 22. oktober 2014

Liten oppdatering

Det er så utrolig mye jeg ville ha skrevet, men som jeg sliter med å få ned på  bloggen.
For tiden er det 1 millioner følelser i sving. Humøret går ifra topp til bunn på et blunk.
Nedturene er virkelig knall harde og jeg bryter helt i sammen.
Krøller meg i sammen i et hjørne eller gjemmer meg under skrivepulten som er på rommet.
Gråter utallige tårer og hulker ut noen gloser i fortvilelse.
Det kan ikke være lett å være min kontakt person fortiden ..heller ikke min behandler.
Jeg oppfører meg til tider såpass frekt og dårlig at det er til å skjemmes av.
Flere ganger har jeg bed om unnskyldning for mine utbrudd.

Mandag ble den store dagen der jeg skulle skifte avdeling og jeg møtte opp klokka 10 med både forventninger, sommerfugler i magen og angst.
De første timene gikk igrunnen fint, men utpå ettermiddagen begynte ting å bli verre.
Det føltes som om veggene kom i mot meg, luften ble på et blunk minst 100 grader, svett i pannen og svett i hendene. En urolighet i hele kroppen og tårer som trillet ustoppelig.
Kontaktpersonen var så snill å kom inn ofte til meg, den siste gangen hadde hun med ekstra mykt papir med tanke på at jeg ikke skulle bli sår på nesen etter all snytingen..snakk om fantastisk omtanke.
All ære for at hun holdt ut med meg den kvelden. Jeg nektet å ta kveldspillene, men med litt forhandling så endte jeg opp med å ta de viktigste.
Våknet klokka 03.00 på natten og stod opp rett etterpå.
Så det sier seg nok selv at med så lite søvn + et ustabilt humør så ble ikke tirsdagen noe bedre.
Selvmordstankene kom på rekke og rad og jeg hadde kun et mål og det var å få reise hjem å utføre min drøm som var å ta livet av meg. Samtale med behandler, gjemte meg på rommet, kjeftet og gråt...alt det endte opp med at jeg fikk lov til å reise hjem på perm.
Min kjære kom å hentet meg og tirsdagkvelden var virkelig terapi, men for å bli skikkelig frisk å kunne leve resten av livet med denne forbanna bipolar diagnosen så må jeg reise ned igjen å heve hode å virkelig stå på. Få kontroll for en gangs skyld og kjøre løpet helt ut.
Det blir tøft og kommer nok til å bli mange tårer, men jeg vet at jeg kan...
Har kjøpt meg et par bøker og strikketøy så jeg har noe å drive på med der nede..

Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Funket ikke

Hun prøvde seg på ny avdeling, men det gikk ikke helt som forventet.
Mandag gråt hun så mye at kontakten kom inn med ekstra mykt papir til å tørke tårer og snue med.
Tirsdag gråt hun igjen og følt at alt bare var i mot henne.
Hun forbannet den bipolar lidelsen og ønsket seg bare vekk ifra alt.
Evig fred ifra hennes lidelser som hun ikke lengre klarte.
Hun skrapte seg opp, og gjorde et stort nummer utav seg selv senere på dagen.
Det ente med at hun fikk reise hjem å få sove hjemme, men i dag vet hun at hun må ned igjen, og at denne gangen så må hun bare holde ut.
Holde ut litt til i håp om at tingene skal bli bedre.
Desverre så er hun ikke flink til å sette ord på ting og heller ikke flink til å gi beskjed, men hun prøver så godt hun kan , og en dag er hun der :-)




Blogglisten Follow my blog with bloglovin

fredag 17. oktober 2014

I fortvilelse

I fortvilelse smalt hun hode i murveggen og sørget for en donald kul .
Ropte fortvilt ut til sin behandler at hun ville hjem.
Behandleren fortalte rolig tilbake at det ikke gikk ann å skrive seg ut så sent på kvelden.
Hun gråt inni seg og spurte sin behandler om det var bedre at hun prøvde å avslutte livet sitt på avdelingen fremfor hjemme hos seg selv.
Vips et mylder av kaos..telefon til vakthavende lege, paragrafer kom fykende i mot henne og hennes ting ble tømt og sjekket for piller.
Etterpå datt hun i sammen på gulvet og gråt fortvilte tårer.
Behandleren satt seg ned fremfor henne og pratet rolig sånn at hun skulle forstå at når hun sa sånne ting så reagerte de og tok henne på alvor.
De trodde at hun ville dø den natten og ville fjerne hennes redskap..








Blogglisten Follow my blog with bloglovin

torsdag 16. oktober 2014

:-(

Jeg strever
Kjemper
Tenker
Famler i mørket
Resonnerer og resignerer
Gråter 
Fortviler
Henter krefter atter en gang
For å finne en mening



Blogglisten Follow my blog with bloglovin

A voice of blood

A voice of blood

they ask me why I cut myself
Say I'm crazy and that I need help
Do you do this to be seen?
Hell no! I do this instead of scream.
I can't scream, but have to get it out
So when I cut my arm becomes my mouth.

The blood is the words that never will be spoken
The pain is the heart that never can be unbroken
The scar is the reminder of that I deserve to be dead
And the cutting again is for the tears i couln't shead

It's a circle, it goes around
A drop of red scream without a sound
A helpless soul that can't be saved
A lonely girl, sad and afraid..

They keep asking why I cut myself
I'm going crazy.............Help


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Ny avdeling ?

Lille pike som nå er blitt voksen har et hode fullt av tanker
Kaos i hennes hode..
Hva skal hun finne på mon tro??
I dag var hun i møte med en ny avdeling på dps, og hennes instinkt sier at det er helt feil avdeling for henne.
Kutter hun seg så blir hun straffet med å bli sendt hjem.
Lille pike skal klare seg mer alene og lære å stole på seg selv.
Problemet er bare at lille pike ikke har helt kontrollen på seg selv og gjør stadig mye rart som nok ikke er normalt.
Skal lille pike satse på den nye avdelingen ? Eller skal hun skrive seg ut i morgen ?
Hun har endelig begynt å føle seg trygg på den avdelingen hvor hun har vært i nesten 3 uker, og så plutselig så skal hun bytte plass...nye folk og nye rutiner.
Skummelt...rett og slett kjempe skummelt.
Det beste blir nok å dra hjem







Blogglisten Follow my blog with bloglovin

søndag 12. oktober 2014

Hun prøvde

Det var en gang en liten kvinne med et hode fullt av tunge tanker.
Hele formiddagen gikk hun rundt og følte at hennes hode ville sprenge.
Hun krøllet seg i sammen på gulvet og lot tårene renne fritt.
Hikstet og hulket uten at det hjalp.
Hennes egen stemme hvisket bestemt i hode at hun ikke burde vært til.
Full av tårer og snørr reiste hun seg opp og kikket utover rommet.
Et nakent rom med få personlige ting stirret i mot henne.
En ledning på bordet, en tanke så klar, og et mål hun bare måtte nå.
Hun gjorde sitt beste
Hun strammet til
Hun mistet puste og svimte av
Åh som hun prøvde å prøvde, men alt hun oppnådde var en rød hals med blodstriper
Etterpå ble det mer gråt
mer fortvilelse
Hun var så lei seg for at hun ikke klarte å nå sitt mål


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

torsdag 9. oktober 2014

Siden sist


Legen min har hvite sko...sist gang jeg så han hadde han røde sko.
Overlegen har brune semske finsko og mørke sokker..
Hvordan de ser ut ellers aner jeg ikke, for blikket mitt er senket og jeg stirrer som regel i gulvet når vi har møte. Den eneste jeg kanskje hadde kjent igjen på i korridoren er legen pga jeg har vært nødt til å se han i øynene et par ganger...Overlegen aner jeg ikke hvordan ser ut.
Ikke annet enn at han har brune finsko og mørke sokker.
Ellers har jeg sett hvite helsesko, lysebrune conversesko, svarte sandaler osv...
Med senket blikk har jeg fått sett masse sko og sokker den siste tiden.
Kan tenke meg at en person med sko fetisj hadde storkost seg som deprimert.

Jeg har nå vært innlagt på dps siden mandag 29 september og har aldri kjempet så hardt som denne gangen. Dæven for en nedtur jeg har hatt psykisk.
Det er først nå jeg begynner å se litt lys i tunnelen og faktisk tror at jeg vil klarer å komme meg oppå igjen, men veien har vært lang og tung.
Tårer , selvskading, forsøk på å avslutte livet osv...
Utallige timer har jeg sittet sammenkrøllet i et hjørne på romet der nede å latt tårene få renne fritt.
Dunket hode i murveggen ved et par anledninger som restulterte i både donald kul og rødsprengt merke.
Ikke noe jeg er stolt av...det er en dårlig måte å få ut frustrasjonen.
Den beste måten er å kunne ringe på hjelp å få snakket litt med pleierene som er der for å hjelpe..men terskelen for å spør etter hjelp er bare så alt for stor og jeg feiler gang på gang.

En hel uke uten å få lov til å gå ut uten følge av pleier.
Holdt igjen på nødrett
Nedlåst avdeling
Rømt fra plassen
Ledning rundt halsen
Stor forskjell på behandlerene.

Fytti jeg har gått igjennom mye de siste 10 dagene og tror aldri at jeg hadde klart det viss jeg skulle ha gått igjennom det en gang til.
Derfor er det nå viktig at jeg tar medisinene og følger de punkt til prikke.
For viss jeg gjør det ...så er det nok et håp for meg og.
For jeg vil så gjerne bli bra igjen
Akkurat nå er det mer tunge og mørke tanker som plager mitt hode, men jeg skimter et lite lys i enden av tunnelen som jeg klamrer meg til og prøver å komme frem til.
Veien er lang og vil nok fortsatt kreve sitt for at jeg skal komme dit
Men en dag....

En stor glede denne uken er at fastlegen kontaktet meg å sa at den siste kreftprøven bare viste positive ting...ingen kreft...ingen spredning.
Hadde jeg vært litt friskere så hadde jeg nok jublet, men om jeg ikke jublet så kjente jeg at det gjorde godt å få vite svaret.
Da kan jeg senke skuldrene og fokusere på den bipolare delen fremover

Blogglisten Follow my blog with bloglovin

lørdag 27. september 2014

Turbulent


Akkurat nå er jeg i stor fare for meg selv...det var ordene folkene ifra dps sa da de satt i sofaen her og hadde en samtale med meg.
Vi føler ikke at du bør være hjemme nå og ha den muligheten til å skade deg enda mer...hvordan føler du for å reise en plass å bli litt skjermet akkurat nå..

Ordene bare kom ifra de som hadde kommet opp etter å fått en bekymring melding , og alt jeg kunne gjøre var å sitte i sofaen å lytte. Prøve å svare så ærlig jeg kunne.
Denne gangen vil jeg ha hjelp og er villig til å prøve alt.

Har du tenkt å ta livet ditt
Hvordan har du tenkt å gjøre det
Har du skadet deg
Kan vi få se skadene
Hvordan har du laget de skadene
Har du tunge tanker
Kan du si noe om hvordan du har det nå
Når gjorde du noe kjekt sist


Omg..det er ikke få spørsmål de folka kommer med, og når du endelig har svart så ærlig så du kan så får du til svar at det de har hørt er urovekkende og en innleggelse burde gjelde ifra dagen i dag.
Telefon til fastlegen for at han skal ta en psykisk vurdering av deg..og gjett hva ??
Joda samme spørsmålene nok en gang.
Dra frem armene å vise kutt er ikke akkurat det kjekkeste enn gjør.
Fikk sagt at det faktisk er flaut å vise frem noe enn i etter tid er flau over å ha gjort.Jeg som var så stolt over å ha holdt meg skadefri i over 2 år

Ro ro til fiskeskjær med både dps folkene og fastlegen i håp om å få slippe unna innleggelse på en fredag og heller få være hjemme til mandag.
Nøling, formaning og alvor ord må til før jeg får godkjennelse på å vente til mandag.

Spent på hvordan det blir..hvilken hjelp vil det være for fremtiden.

Akkurat nå blir ord og setninger bare rot..tankene er så mange og så dystre at jeg skal heller skrive litt mer og bedre når jeg kommer i bedre form





Blogglisten Follow my blog with bloglovin

tirsdag 23. september 2014

Stolen mind

 Once again i stole her mind
 made her sad and depressed
 i feel stronger than before,
 and want to break her down again.
 She is lying in bed, cries and want to give up.
 She cried when i forced her to take the knife,
 and punish herself,
 The blood made her so weak that she fell down on the floor.
 She know deep in her heart that she can`t get peace
 i will always be there and make her miserable.
 ......................I am her Bipolar mind


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Tøft

Det er så hardt å leve når enn ikke lengre har lyst

Tårer triller og hode verker av vonde tunge tanker

Hvor mange ganger skal et menneske falle for å så kunne klare å reise seg igjen

Kjøre på med musikk og sørge for søvn de neste dagene

1 uke igjen til fastlegen

Krisehjelp før ?


Blogglisten Follow my blog with bloglovin

tirsdag 9. september 2014

poem


People like us want to be well,
But people like us are a broken shell.
We try so hard as days go by
Not to let others hear our cry.
In our minds, we’re kind,
but what comes out is twisted and twined.
Some like us have been told
that our souls have been sold.
That isn’t the case,
It’s what’s in our minds we can’t face.
It’s almost as if a spell has been cast,
the key to our future is in our past.
In order to go forward we must go back
our deep dark secrets we must attack.
It’s safer for us to wear a mask
then to face that task.
It’s as if we need a potion
to open the depths of our oceans.
We’re different, yet we’re the same,
although our minds can’t be tamed.
We shouldn’t be made to feel ashamed,
for we really can’t be blamed....








Blogglisten Follow my blog with bloglovin

torsdag 14. august 2014

Skadefri

Herregud for en lang vei det har vært...2 år skadefri og stolt som pokker av meg selv :-)
2 år skal bli til flere år..dette skal jeg klare å holde meg unna. Mitt mål er å aldri måtte gå rundt med kutt eller risp skadet kropp 

                                                           Jeg kan og jeg vil
Blogglisten Follow my blog with bloglovin

onsdag 6. august 2014

Stakkars lille pike

Nei nei nei det er overhode ikke synd på meg selv om siste innlegg nok var veldig negativt skrevet.
For det meste har jeg det helt supert og er fornøyd med hverdagen og den psykiske formen.
En lærer så lenge enn lever og hver eneste negativ hendelse i livet mitt har bare gjort meg sterkere og klokere. Innimellom blir jeg litt tankefull og gamle tanker og gammel bagasje kommer ramlende inn uten at jeg kan helt stoppe det. Da er det godt å få ut tankene via bloggen.
Noen ord her og vips så er hode tømt..
Det beste er jo at det i tillegg er helt gratis...

Det har kommet et par spørsmål via pm som jeg har lovet å svare på her i tilfelle andre og måtte lure.

Første spørsmål er ang det jeg skrev at jeg ikke turde å skru av lyset for å gå å legge meg...noe i den duren der.
Personen lurer jo selvfølgelig på hvorfor ikke ?
Enkelt å svare på : Jeg er livredd speil i mørke rom og det har nok en teit forklaring for noen, men spiritisme er nok årsaken der.
Da jeg var i min grønne tenåringsalder var det plutselig veldig spennende å prøve seg frem på spiritisme..var ikke noe Internett i den tiden så alt gikk via via via...masse rykter og alle hadde hørt forskjellige ting.
Jeg prøvde i sammen med noen få venninner dette med å sitte i ring å prøve å få ett eller annet i midten til å bevege seg...husker ikke helt hvordan det var.
Den andre måten var å sitte alene i mørkt rom med et speil å gjør noen ting og tang mens enn kikket i speilet..i løpet av kort tid skulle enn se at det ville dukke opp døde folk i speilet og viss enn virkelig var heldig så ville satan selv dukke opp.
Helt på tryne, men jeg prøvde noen ganger, og kan ikke si at jeg husker noe særlig ifra det, men ifra den perioden har jeg hatt panikk for speil i mørke rom.
For et par år siden gikk lyspæra på badet, og det å gå inn der på do var ikke et alternativ. Bedre å sette seg i bilen å ta ned på et senter i nærheten for å gå på do.
Jeg har så alt for mange ganger og prøver fortsatt å overbevise meg selv om at det selvfølgelig ikke er noe i speilet og i hvertfall ikke i tv skjermen selv om det er mørkt, men hjernen vil bare ikke helt slappe av der og er like redd den dag i dag.

Andre spørsmål dreier seg litt om min eks type...
Om jeg har noe kontakt med han i dag, nei det har jeg ikke og ønsker ikke å hverken høre eller se han.
Han sendte meg en faktura på 12000 kr et par mnd etter at jeg stakk. Det var visst prisen for å være i sammen med han den tiden vi var i sammen. Fakturaen ble aldri betalt, og det kom en purring som heller ikke ble betalt.
Både jeg og han har gått videre med våres liv, og jeg håper at han har forandret seg og behandler sin nåværende frue bedre.
I mine øyner er han taperen og jeg er vinneren.
Jeg var den som til slutt innså at hans oppførsel var helt feil og ikke sunt for noe videre forhold.

Tredje spørsmål dreier seg om ærligheten min..
Ingenting i blogg innlegget eventyr er oppdiktet. Dette er ting jeg har opplevd og blitt utsatt for. Det er ting som ikke er tatt med i eventyret. Ting som blir feil for meg å skrive om.
Selv om jeg er veldig åpen og ærlig i bloggen er jeg veldig opptatt av å skjerme andre i mitt liv. Jeg nevner aldri navn, sjelden stedsnavn..Vil tro at jeg er mer privat enn jeg gir uttrykk for.

Sum summare så har jeg hatt en utrolig lang og lærerik vei så langt i livet. I fra den dagen jeg kunne løpe ut å leke i gaten så har jeg hatt venner rundt meg. Venner er nok de som virkelig har holdt humøret mitt oppe når det har vært tøffest..senere min nåværende prins.

Ang fyren som ringte meg da jeg var tenåring så har jeg hørt et rykte om at han ikke lengre er i live. Fyren bodde maks 20 min kjøring unna. Det som var mest skremmende var for et par år siden da en ny type begynte å ring. Denne fyren var nok ikke helt den smarteste for han sendte og sms som gjorde at jeg satt med mobilnummeret hans + vi har nummerviser på hustelefonen.
En liten telefon til Telenor hjalp oss med både navn og adresse på fyren.
Det har heldigvis vært rolig nå, men hjertet banket godt en stund etterpå hver gang telefonen ringte.
Nå er det enten telefonselgere eller mamma som ringer...vet ikke alltid hvem som er mest plagsomme :-)

Så nei...ingen stakkers lille pike.
Piken har vokst opp og har det veldig bra



Blogglisten Follow my blog with bloglovin

mandag 4. august 2014

Eventyret

Det var en gang en liten pike som vokste opp ute på landet og hadde hele fremtiden foran seg.
Denne lille piken husker glimtvis seksuelt missbruk ifra hun var bitteliten.
Piken var så redd at hun ikke turde å gi beskjed til noen voksne , og bestemte seg for å prøve å glemme det som var skjedd.

Den lille piken lukket seg inn og ble en usikker sjenert person med årene.
Ja så sjenert ble hun at hennes foreldre truet flere ganger med å ta henne med til en psykolog.
Piken som nå var blitt tenåring gråt sine modige tårer og lovet sine foreldre at hun skulle skjerpe seg.
Hennes mamma kikket forundret på henne den gangen hun ikke ville passere en ungdomsgjeng som hang utenfor en butikk, og nye trusler om psykolog kom. Piken lovet nok en gang å prøve å skjerpe seg.

Den lille piken ble tenåring og holdt seg i sammen med venner på fritiden...stadig usikker på seg selv begynte hun å prøve ut stjele i butikker.
Hver gang hun kom ut med noe uten å bli tatt fikk hun en god mestringsfølelse og det ga mersmak.
Piken skrev ned alt hun stjal + pris, og gleden var stor da hun kunne sette seg ned å legge i sammen alle summene i slutten av måneden .
Tall som 20-40 tusen var ikke uvanlig.

Da piken ble konfirmant kom en bemerkning om hvor flott hun var blitt som endelig var blitt kvitt "valpefettet". Dette gav igjen mersmak og hun begynte å putte fingeren i halsen for å stadig prøve å bli kvitt mer valpefett. Etter en stund ble det oppdaget og piken måtte gå i samtaler hos helsesøsteren på skolen.
En gang hun ikke møtte opp hos helsesøsteren ble hun hentet midt i timen og i det hun reiste seg og gikk ut kunne hun føle alles blikk i nakken...hvisking og tisking.
Åh så stygg hun følte seg..kjøpte selebukser i den største størrelsen for å gjemme seg. Trimmet desperat og skjulte hammer, skrunøkkel i selebuksen de siste gangene hun var hos helsesøsteren for å veies.

En dag den lille piken var hjemme alene ringte hustelefonen , og en mann i andre enden lurte på om hennes foreldre var hjemme. Piken svarte at de ikke var hjemme for øyeblikket.
I fra den dagen ringte mannen hele tiden for å plage den lille piken. Han truet med å finne henne, drepe henne, spionere på henne. Piken måtte aldri føle seg sikker når hun var ute å gikk var beskjeden hun fikk, og hun ble livredd og turde ikke å si et ord til noen.
Piken tryglet ,ba og gråt og tigget mannen om å slutte å ringe. Hun truet med å slutte å ta telefonen når hun var alene...Foreldrene til den lille piken undret seg over alle telefonene som ringte og der telefonen ble lagt på når de svarte. Dumme dumme dumme pike som ikke kunne gi beskjed.
Den lille piken var heldig for mannen ringte ikke bare til henne, men til flere, og til en som var så tøff at han turde å gi beskjed til sine foreldre.
En dag piken kom hjem ifra skolen fikk hun spørsmål ifra sin pappa om hun kunne svare på hvem XXXXXX er.. Piken undret seg lenge og kunne ikke svare på hvem det var.
Pappaen til piken forklarte at han hadde blitt oppringt av politiet som hadde funnet ut at denne mannen hadde ringt oss flere ganger...piken skammet seg og gikk inn på rommet sitt.
Etter den dagen hørte aldri piken noe mer ifra mannen, hun var bare hos politiet i et avhør for å hjelpe de med å få mannen lukket bak lås .

Piken prøvde seg på kjærester og fant til slutt en som bare måtte være drømme prinsen.
Han likte veldig godt å fortelle hvor stygg piken var og hvor teit hun var.
En dag kikket han piken dypt inn i øynene før han tok tak i magen hennes og sa at de kunne hatt det så mye bedre viss magen hennes var flatere...ja piken hadde begynt å legge på seg etter at hun hadde sluttet å putte fingeren i halsen et par år tidligere.
Denne bedårende kjæresten tok kveletak på piken og fortalte at verden hadde vært mye bedre uten henne til stede. Piken gråt og trøstet seg med sin vakre lille katt som hun hadde hos sin kjærest.
En dag måtte piken se på sin kjæreste og hans nabo da de tok hennes kattunger å slo de i hel og etterpå løp de rundt huset å ropte på kattemoren.
Piken hørte hammerslagene i hode i mange år etterpå...
Heldigvis våknet hun den dagen og stakk.

Rett etterpå traff piken det som fortsatt etter mange år er hennes prins.
En snill, varm , omtenksom, hjelpsom prins som kom inn og stjal hennes hjerte.
En snill prins som ikke sviktet henne da hun prøvde å ta sitt liv etter å ha fått bipolar lidelse.
En prins som har vært ved hennes side i alle oppturer og nedturer de siste årene.
Piken føler seg så heldig som har kommet seg opp og frem i livet.
Nå har piken fått celleforandring i livmoren og skal inn å fjerne livmoren....men piken vet at dette ikke er siste kapittel..
Hun har ramlet og reist seg mange mange mange mange ganger før, og hver gang blir hun litt sterkere enn sist, og ja piken har sluttet å stjele i butikker. Hun er fortsatt usikker og sjenert, men har og en røst som kommer frem i mengden og en mening som kan være sterk :-)




Blogglisten Follow my blog with bloglovin

lørdag 2. august 2014

Frisk ...tja

Vel...jeg er tilbake på bloggen igjen etter å ha fått spørsmål ifra noen få om når jeg vil skrive litt om hvordan det går nå med meg.
Jeg har i lengre tid vurdert å slette bloggen, for mange tidligere innlegg gjør meg flau.
Litt flau over at det faktisk er jeg som har oppført meg sånn i voksen alder uten å få skikkelig kontroll over den bipolare delen.
Problemet er bare at den bipolare delen styrer meg og ikke omvendt. Litt piller og terapi kan jeg alltids sørge for, men siden jeg er så i mot piller og aldri har funnet meg til rette med noen ekspert leger så har jeg gått å ruslet her i min egen lille verden og prøver å innbille meg at alt er bare supert....virkelig super dupert.

Så hvordan er det igrunnen med meg nå ?? Er jeg frisk som en fisk, og lever livets gode dager på arbeidsavklaringspenger ifra nav. Viss det er det inntrykket jeg gir så er jeg glad for at folk tror at jeg er frisk og nyter livet fullt ut...
Jeg var igrunnen klar til å endelig stige ut av denne bipolare boksen og begynne livet på ny med arbeidstrening..satse på en jobb som senere ville bli en fast jobb.
Arbeidsavklaringspenger er ikke til å bli rik på, men holder til det nødvendigste og litt til.

Er jeg frisk ?
VEL..for å si det sånn så er klokka 03.26 og jeg burde vært i seng for lenge siden, men det er bare et lite problem der.. Her sitter jeg i sofaen å nyter glade toner i fra Elton John, og aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut på gangen.
I mitt lille rare hode som er vanskelig å forklare for andre så har jeg totalt angst for å skru av lyset på veggen å gå ut på gangen.
Skrur jeg av lyset blir det helt mørkt i rommet og jeg må passere tv som fungerer som et speil i mørket.. Speil i mørke er min store panikk, og det skjer bare ikke.
I steden for blir jeg sittende her å vente til det begynner å bli lyst ute så kan jeg løpe ut å få min etterlengtet søvn..ikke at det er synd på meg for blir jeg alt for trøtt så kan jeg alltid sove på sofaen eller rope på min bedre halvdel som nok en gang kan komme å hjelpe meg ut av speil /mørke situasjon.
Totalt på tryne igrunnen, men så realt for mitt vedkommende.

3 uker og 3 dager siden jeg fikk vite at jeg har celleforandring i livmoren og at det er såpass alvorlig at de vil fjerne livmoren og egglederene så fort som det kunne la seg gjøre.
Bare digger når noen sier celleforandring og neste lege igjen sier at det er tidlig stadie av kreft..hvem skal enn igrunnen høre på ? Klart jeg velger den meste dramatiske...ikke for å få oppmerksomhet, men pga jeg som regel alltid velger den meste alvorlige tingen når jeg får et valg.
Ser fort svart på ting, men i denne situasjonen så prøver jeg å tenke positivt.
Herregud jeg har vært et troll å leve i sammen med disse 3 ukene..tårer, snørr, fortvilelse, svartmaling og diverse meldinger har blitt sendt ut til venner og familie...kunne nesten trodd at jeg så på meg selv som kongelig. Har vært såpass voksen å bedt noen om unskyldning for mailene som ble sendt..jeg mistet bare helt hode den første uken etter at jeg fikk vite om celleforandringen.

Aldri har det fristet så mye som nå å løpe til kjøkkenskuffen å hente noe for å få ut frustrasjon..
Jeg snakker of course om selvskading som jeg har vært hyppig på tidlige, men stolt som en hane (høne) så har jeg holdt meg i ca 2 år , og har nok en sommer kunne spradet rundt som en strandet hval i t-skjorte uten å skjule mine armer. Jeg er skadefri :-D

Så er jeg frisk ? Tja...en liten rar merkelig finurlig ...ikke til å bli klok på skapning er jeg i utgangspunktet, men tror jeg har litt igjen før jeg tørr å slippe jubelen løs.
Den bipolare delen vil alltid være der, men livmoren skal ut, og viss ikke det er spredning til lymfene så kan jeg heve hode nok en gang å se fremover.

Merkelig nok så gruer jeg meg ikke lenge til operasjonen der de skal fjerne livmoren, men vil gjerne ha den overstått så fort som mulig sånn at jeg kan legge dette bak meg og gå videre.

Selvfølgelig så må jeg bare unnskylde for alle skrivefeil osv...er en grunn til at jeg ikke fikk noen hurra karakter på skolen i norsk. Det å skrive lapper i timene, dagdrømme, tegne hjerter og kysselepper var mer spennendes enn å få med seg verb, substantiv, adjektiv osv...

Håper nå ikke at jeg har skremt dere helt bort...er igrunnen ganske grei å ha med å gjøre. Spør de rundt meg..helst når jeg er der for da vil de nok ikke tørre å svare noe annet enn at jeg er super grei å ha med å gjøre <3 p="">




Follow my blog with bloglovin

tirsdag 8. april 2014

Dårlige unnskyldinger

Dager kommer, dager går.
Livet er hva enn gjør det til...

Blir lange dager å gå hjemme. Føler at formen er veldig vekslende for tiden. Et øyeblikk skyhøy mens i neste øyeblikk langt nede.
Utrolig leit å ikke kunne styre humørsvingningene selv.
Er utrolig mange som tror at det mange ganger hjelper å tenke positivt eller finner på kjekke ting.
Bipolar lidelse er ikke helt sånn..det er som regel ikke ting i hverdagen som påvirker svingningene.
Enn kan ha verdens beste dag å fortsatt stupe ned i kjelleren.
Blir utrolig frustrerende og ødelegger så mye av ting jeg har lyst til å gjøre.
Jeg er utrolig lei av å lage avtaler for å senere finne på en dårlig unnskyldning for å slippe å enten besøke noen eller å ta en kaffe ute.
Tror jeg er den som har verdens rekorden i omgangssyken uten å faktisk være syk.
Dessverre så har det blitt min dårligste unnskyldning og nå vet de fleste at neste gang jeg sender en melding om omgangssyken så er det nok ikke helt sikkert at jeg er så dårlig at jeg ligger å spyr, det er mer psyken som svikter nok en gang.
Det er aldri meningen å lyve for venner og familie, men av en eller annen merkelig grunn så har bare omgangssyken blitt den letteste utveien..samme med punktering.
Tragisk å tenke på hvor mange ganger jeg har sendt melding om at jeg har punktert, og bilen står så fin i carporten.


Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart! Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat. Blogglisten Follow my blog with bloglovin

onsdag 26. mars 2014

Heldig ?

Stadig vekk hører jeg folk som mener at det må være deilig å gå hjemme å motta støtte av Nav.
Tenk å bare rusle hjemme en hel dag i sitt eget tempo å gjøre hva enn vil..dra ut på besøk, shopping, kaffe osv...
Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeei neeeeeeeeeeeeeeei ikke en plass om det er så deilig å gå hjemme.
Jeg ville så svært gjerne ha byttet med deg som ønsker å være hjemme å nyte livet.
Fy søren så heldig du er som kan få lov til å være ute i arbeidslivet.
Jeg ville gjerne ha stått i en butikk eller på et lager en plass å kost meg med en kopp kaffe omringet av gode kolleger å sluppet latteren løs.
Viss du misunner min hverdag så skal du vite at den består av tårer, fortvilelse, oppgang og sterk nedgang.
Mine foreldre begynner å bli gamle og innimellom så blir jeg invitert med ut på middag. Jeg har lyst å gjemme meg under bordet å gråte mine fortvilte tårer..tenk at jeg ikke kan sitte ute med mine egne foreldre å slappe av uten at angsten skal komme snikene..
Hvilke minner vil jeg skape fremover ?
Jeg gleder meg til den dagen det ikke lenge er noen nedtur eller angst, men er såpass klar i tankene at jeg vet at det vil bli den dagen hjertet mitt slutter å slå.

For 7 år siden flyttet jeg inn i ny leilighet, hadde fast jobb og en jobb jeg trivdes med.
Se meg i dag og jeg er ikke til å kjenne igjen.
Deilig å gå hjemme ?
Nei ikke en plass

Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart! Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat. Blogglisten  Follow my blog with bloglovin

lørdag 25. januar 2014

Liten oppdatering

Det er ingenting mer jeg vil enn å komme meg ut i arbeidslivet igjen.
Selv om dagene går og jeg har nok å fylle de med så savner jeg litt det sosiale med andre mennesker på dagtid. Jeg klarer ikke helt å se for meg en hundre prosent stilling, men ca 40 eller 50 prosent vil jeg tro at jeg fint skulle ha klart viss jeg bare fant noe jeg ville jobbe med. Etter nesten 10 år på samme plass er det nå vanskelig å finne ut hva jeg har lyst til å satse på.
Hva ønsker jeg igrunnen å jobbe med ?
Skole, utdanning ?
Var i møte med nav ang voksen opplæring, men den dag i dag kan jeg ikke si hva møte dreide seg om. En time med masse info som ikke gikk inn i hode mitt gjør at jeg ikke er i tvil om at skolegang er ikke noe for meg.
Kunne tenkt meg jobb i en hobbybutikk, men er lite hobbybutikker i området og de som er her drives av privatpersoner og har ikke mer enn maks to ansatte. Små butikker med dyr leie i senter som kanskje kan gi en usikker fremtid.
Er så heldig å få lov til å være med å dille dalle litt i en fremtidig konfirmasjon.
Litt innbydelse og bordkort + dekorasjon som skal lages , og jeg er så heldig å få lov til å bli med å hjelpe. Gubben har bursdag i november og jeg er godt i gang med å planlegge alt ifra a til å.
Kjenner jeg meg rett så kommer det nok til å ta av, men er godt å ha noe å drive på med fremover.

Søvnen er litt ute å kjører igjen, sover i hulter til bulter. Satser på å ta litt sovedop i kveld å prøve å komme meg i en rytme igjen <3 p="">

Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart! Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat. Blogglisten Follow my blog with bloglovin