da er det godt å ha noen som stiller opp
Noen som er der for å lytte.
Noen som bare gir et smil
Enten det er familie eller venner.
Spiller ikke så stor rolle hvem.
Bare det at det er noen der
Jeg er utrolig glad for at jeg både har familie og venner
Som er der for meg når jeg har vonde dager.
Heldigvis er det ikke så veldig mange vonde dager.
Og når de første kommer så er jeg litt for flink til å holde det for meg selv
Stadig tanken om å skjerme de rundt meg.
I dag er det en tenke dag..
Hodet har mange rare ting å dra frem.
Gruble over ditt og gruble over datt.
En ting jeg grubler over er :
Jeg vet ikke lengre om jeg ønsker å være psykisk pasient.
Det tilbudet som jeg har fått til nå har ikke vært til hjelp en plass.
Skal jeg avbestille neste time hos overlegen og bare la det gå sin gang uten.
Liker ikke å rakke ned på leger, men å vente i 5 dager før enn blir oppringt holder ikke i mine øyner.
Samtidig som jeg ikke helt støtter den planen om å gi meg mest mulig piller.
Jeg ønsker hovedsakelig å klare meg mest mulig uten piller.
Har lest på nettet at det er flere som faktisk blir bedre av å kutte ut medisinene.
Det har jeg litt erfaring med selv, for dagene svingte utrolig mye dag jeg gikk på Lithium.
Ingen lege ville høre på verken meg eller partneren min da vi forsøkte å forklare at det er helt feil piller. De fungerer ikke slik som dere vil at de skal fungere.
Jeg har og alltid ønsket at både overlegen og fastlegen skal ha et samarbeid slik at de vet hva den andre gir meg av behandling og piller.
Da hadde jeg slippet å vært et mellomledd som stadig må fortelle den ene legen hva den andre har sagt og gjort.
Men etter å ha fått det spørsmålet minst 5 ganger har jeg gitt opp.
De første gangene sa jeg jaaaaaaaaaaaaaaaaa og begrunnet det med at det ville vært topp om de to kunne hatt litt kontakt, men det skjedde jo aldri noe og jeg fikk samme spørsmålet gang på gang..da mister enn litt tillitten.
Dagen i dag startet med oppkast.
I bilen på vei til jobb kjente jeg et ubehag og det gikk ikke lang tid før jeg begynte å brekke meg.
Supert..det å kaste opp i bilen på vei til jobb er jo bare ønskedrøm..not
Fikk svingt inntil siden og bøyd hode ut.
Hvor er alle serviettene som vanligvis skal ligge i bilen om det skulle være noe.
Fant en sammenkrølla i veska mi sånn at jeg fikk tørket hendene og jumperen det beste jeg kunne.
Fikk meg ny uniform da jeg kom på jobb.
Mange tanker kommer frem og jeg prøver å finne ut hvorfor jeg kastet opp.
Er det noe galt? Burde jeg bli redd?
Usje…jeg har rett og slett blitt litt hypokonder de siste årene.
Kanskje bare bra at jeg kutter ut hjelpen jeg får på dps og heller forholder meg til fastlegen fremover.
Leste en sjokkerende sak i Dagbladet for et par dager siden.
Nav mener Gudrun (23) blogger for mye til å være syk
Det til tross for legeuttalelse fra spesialist og fastlege som sier at hun er arbeidsufør.
Litt av svaret hun fikk av Nav:
«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.»
Dette får meg til å tenke over min egen situasjon.
Jeg er syk og jeg blogger.
Vil det da si at viss jeg må søke om hjelp ifra Nav noen gang så kan jeg få et avslag kun fordi jeg blogger.
Vet i grunnen de på Nav hva de driver med?
Ønsker ikke å ta alle under samme kam.Det er mange flinke som jobber på Nav, men det var virkelig hårreisende å lese kommentarene i bloggen til Gudrun.
En som kaller seg for Roger skriver at han jobber på Nav og han forstår godt at hun får avslag siden hun både tegner litt og blogger.
Hallo… er det ulovlig å ha en hobby??
Det tar meg alt ifra et par min til et par timer når jeg blogger.
Kommer ann på hvor mye tid jeg selv vil legge ned i bloggen og jeg har og alltid skrevet at jeg bruker bloggen som et hjelpemiddel for å forstå meg selv bedre.
Det er utrolig godt å få tømt hodet når hundre tanker svirrer rundt og presser på.
Når jeg har tømt hodet mitt via bloggen og fått satt ord på alt jeg mener og føler så er jeg mye bedre etterpå.
Vil Nav kanskje at jeg skal slutte å blogge?
Heller sette meg ned i sofaen å la tankene ta hele kontrollen over meg.
De dagene når skyggene herjer rundt meg og jeg logger meg på msn for å snakke med andre og prøve å fokusere på andre ting…er det da meningen at jeg heller skal prøve å ta meg en tur på jobb?
Sitte som ei forvirra vegglus å prøve å overse skyggene.
Skremme mine medarbeidere med min oppførsel?
Nei Nav..det er fælt å si det men jeg skulle ønske at dere virkelig viste hva det var å være skikkelig syk.
Enten deprimert, manisk… kanskje dere da hadde uttalt dere på en annen måte.
Det er vel ingen som kommer inn rett i ryggen og lyser av stolthet når de må søke om hjelp.
Tror nok at alle har et ønske om å klare seg selv og at det for mange er et stort nederlag å måtte søke hjelp.
Men må enn så må enn ha hjelp og da er det jo greit å bli møtt med litt forståelse og omtanke..ikke møte sadister som er klar til å rakke enn enda lengre ned.
Var ute å spiste middag hos et vennepar i kveld og fikk høre en mega sykehus tabbe som deres datter hadde gått igjennom...og tanken slår meg :fy søren.
Det er helse Norge som skal hjelpe oss.
Jeg er ikke utdannet hverken lege, sykepleier, hjelpearbeider eller psykriater.
Når jeg går til en av de så vil jeg stole på at jeg er i gode hender.
Skremmende å høre om så mange tabber og feil som stadig dukker opp innen leger og sykehus.
Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
