onsdag 8. juni 2011

Redd

Ensomheten er til å ta å føle på.

Selv om jeg har en fantastisk vennegjeng og er sosial aktiv så er livet som et puslespill.
En bit mangler.
Jeg vet at jeg er annerledes og at enkelte ser på meg som en rar, merkelig person.
Det er hardt å bli godtatt i enkelte miljø for den enn er og jeg har vært heldig som har fått så mange fantastiske venner som støtter meg på godt og på vondt.
Livet burde i grunnen bare vært en fryd… men er nå plaget av usikkerhet og frykt.

Jeg er livredd for å oppleve en ny ”blackout”.
Det er det ekleste jeg har vært med på.
Alt ble snudd på hode i løpet av natten og hukommelsen for de 2-3 siste årene var sporløs forsvunnet.
Det å ikke kjenne igjen folk eller huske igjen hendelser er helt utrolig.
Det er vanskelig å sette ord på det, men såpass ubehagelig var det at jeg aldri håper at det skjer igjen.
Mens det stod på prøvde jeg å leve som normalt. Gikk på jobb og på bipolar kurs.

Det merkeligste med å gå på bipolar kurset var at jeg nesten ikke husket noe av min egen diagnose.
Det å sitte å høre på et foredrag om en person som lider av samme diagnose som meg var en dejavu opplevelse.
Ting hun pratet om hørtes så absurd ut, men samtidig så hørtes det litt kjent ut .
Jeg begynte å grue meg litt etter foredraget.
Ønsket i grunnen at deler hukommelsen ikke skulle komme tilbake.
Leste bloggen min og så at de siste årene hadde vært plaget med sterke svingninger og om deler av hukommelsen ikke kom tilbake så kunne jeg få en ny start på livet.

Det å ikke huske alt er ufattelig ubehagelig.
Og enn føler seg utrolig ensom.
Det er som å befinne seg inni en boble og ikke ha muligheten for å komme seg ut.
Ord og utrykk er ikke lengre det samme.
Hvordan setter en ord på en så rar opplevelse?
Hvordan kan enn forklare andre hvordan enn har det?

Tusen millioner spørsmål og tanket herjet i hode og ingen svar å få.

Heldigvis fikk det ingen konsekvenser ovenfor jobben.
Jeg hadde 100 prosent sykemelding ut uken hukommelsen forsvant og jobbet 50 prosent uken etterpå.
Det var godt å komme seg ut å møte folk. Se kollegaer i øynene og gå videre.
Jeg fikk pratet med de som var på jobb den dagen og har fått beklaget meg ovenfor han som jeg nok skremte ekstra.
Selv om det var ubehagelig for meg så var det andre personer involvert i hendelsen og jeg skulle ønske at de hadde sluppet å opplevd meg sånn.

De første dagene etterpå var jeg redd for å bli kalt inn til møte med ledelsen og få oppsigelse. Men det ville vært urettferdig å straffe en person som faktisk ikke er skyldig.
Det var ikke min feil at jeg fikk ”blackout”.
Jeg bare fikk det…

Har fått tid til MR og krysser fingrene for at de ikke finner noe.
En slik undersøkelse høres så alvorlig ut.
Det første som jeg tenker på er svuls på hjernen..ikke at jeg tror at jeg har svuls på hjernen, men det er sånn som kan oppdages på en MR undersøkelse og dermed føles den litt skummel.
Legen spurte om jeg hadde klaustrofobi.
Akkurat da var jeg ikke helt sikker pga hukommelsen rotet til alt.
Men det å ligge i en trang trommel å høre på masse bråk frister ikke, men det må bare gjøres for å utelukke eventuelle ting som kan være feil i hode.
Det eneste de finner på bildene er støv

Den 8 og 9 dagen kom hukommelsen tilbake.
Like fort som den forsvant.
Hodepinen og verken i nakken og skuldrene forsvant rett etterpå.
Deilig å være meg igjen.
Huske alt… både det kjekke og det vonde.


Nå som jeg husker alt og er tilbake i hverdagen burde i grunnen alt være normalt igjen.
Men jeg er redd for å oppleve det samme igjen.
Har lest alt jeg kan komme over på nettet ang hukommelsestap og har ikke blitt klokere.
Legen har ikke kunnet gi meg et svar og MR undersøkelsen tror jeg ikke vil gi noe mer svar.
Har tusen tanket og spørsmål, men ikke svar.
Klart jeg kan gå til en psykolog for å prate, men han kan ikke gi meg mer svar.
Han kan ikke si om det vil skje igjen.
Han kan ikke si hva det kom av.
Han kan ikke annet enn å bare lytte til det jeg har å si.




Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.BlogglistenFollow my blog with bloglovin