Den mandagen da jeg ankom dps trodde jeg at det ble et døgn eller to så ville jeg være hjemme igjen, men den gang ei. På mandag er det 5 uker siden..3 uker på kløver 1 og 2 uker på kløver 2.
Det har skjedd så utrolig mye på de ukene at jeg nærmest kunne ha skrevet bok. Negative ting, positive ting. Frustrasjon, tårer, fortvilelse er bare noe som preger hverdagen.
Jeg hadde aldri trodd at den kampen der nede ville bli så tøff.
Jeg har grått flerfoldige tårer og sitter fortsatt å gråter i fortvilelse.
Dager der jeg ikke orker mer å bare gir opp.
Dager der jeg skimter litt håp og står på.
Det er en helt fantastisk jobb de driver med de som har ansvaret for pasienter på dps.
For en styrke de må ha og evnen til å se det som vi ikke alltid klarer å se.
Jeg har flere ganger blitt oppmuntret.. de sier at de ser fremgang på meg..at jeg ikke er så tungt deprimert som den første tiden jeg var innlagt.
Det er jo ting som er kjempepositivt, men enkelte dager så klarer jeg ikke å se fremgangen selv og fokuserer kun på det negative.
Denne helgen har jeg forhandlet meg frem til perm siden gubben har bursdag.
Har hatt besøk i dag og kjenner at jeg er dønn sliten, og ikke helt klar for morgendagen,,men den kommer og jeg skal klare å være en flink vertinne som finner både kaffe og kopper+++
Har sovepiller jeg kan ta i morgen og i dag viss det skulle bli helt krise.
Men satser på at det kommer litt og litt folk om gangen og at det går greit.
Mandag kan jeg heller bare ramle i sammen å bearbeide helgen i sammen med folk som er trente på sånne ting.
Jeg er fortsatt veldig fokusert på døden og har hatt et nytt forsøk med å kvele meg med en ledning. Litt selvskading har det og blitt uten at jeg har blitt kastet ut.
Det er bare å brette opp armene å gjøre et nytt forsøk på å klare sine mål.
Håper bare at jeg får bli der litt til sånn at jeg kan få komme meg enda litt til
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar