Tenk at jeg skulle bli lagt inn igjen 2 mnd etter at jeg slapp ut.
Denne gangen føles alt annerledes og jeg har mål jeg gjerne vil gjennomføre, men pleierene prøver å holde meg igjen..
En blir trøtt av å kjempe i mot seg selv hele tiden.
Livet på topp er ikke Luxus for enn går stadig og uroer seg for når enn vil ramle ned i bunnen igjen.
Follow my blog with bloglovin
tirsdag 10. februar 2015
onsdag 3. desember 2014
Hjemme
Det føles helt utrolig å endelig få være hjemme i sin egen stue...sove i sin egen seng osv..
Etter over 7 uker som innlagt har jeg lært å sette pris på de små tingene i livet.
Jeg har fått både epikrisen og deler av journalen i fra mitt opphold på dps`en, og jeg må si at det er sterk lesing. Det er så mange tanker og følelser i hode mitt akkurat nå at jeg sliter med å få ut de rette ordene. Det som jeg er veldig glad for er ting som står i journalen som pleierene har observert og notert. Det er ting som jeg har sittet å fortalt i mange år til fastlegen og psykologer på poliklinikken og har mange ganger følt at jeg sitter å overdriver. Enkelte ting er såpass at jeg kan nesten ikke forstå det selv at det er mulig, og nå står det skrevet ned av andre som har observert ting.
Så deiligt å bli sett, trodd og hjulpet
Follow my blog with bloglovin
Etter over 7 uker som innlagt har jeg lært å sette pris på de små tingene i livet.
Jeg har fått både epikrisen og deler av journalen i fra mitt opphold på dps`en, og jeg må si at det er sterk lesing. Det er så mange tanker og følelser i hode mitt akkurat nå at jeg sliter med å få ut de rette ordene. Det som jeg er veldig glad for er ting som står i journalen som pleierene har observert og notert. Det er ting som jeg har sittet å fortalt i mange år til fastlegen og psykologer på poliklinikken og har mange ganger følt at jeg sitter å overdriver. Enkelte ting er såpass at jeg kan nesten ikke forstå det selv at det er mulig, og nå står det skrevet ned av andre som har observert ting.
Så deiligt å bli sett, trodd og hjulpet
lørdag 8. november 2014
Tusen takk
Sist onsdag fikk jeg et skikkelig angst anfall og reagerte med å løpe ut bakdøra og var borte i over en time før jeg kom tilbake.
Da jeg kom ruslende søkk våt på tøfler og uten jakke kom du i mot meg .
Helt rolig var du ,og du snakket så avslappet til meg uten å kjefte for at jeg hadde stukket av på din vakt. Du hadde en egen måte å roe meg ned på og jeg ble frivillig med deg inn og ned på avdelingen der du satt deg ned med meg på rommet og pratet med meg om hva som hadde skjedd.
Du rådet meg til å skifte klær, og jeg tok klærne med meg inn på badet og skiftet. Inne på badet sank jeg i sammen og gråt. Jeg krøllet meg i sammen og gjemte ansiktet i hendene.
Du banket fint på døren og kom inn, og helt rolig begynte du å samle i sammen klærne mine. Hang de opp til tørk. Brettet i sammen buksa mi og hang den på en egen kleshenger. Samlet vesken min og nettet og bar det fint ut å satt det så fint inntil veggen. Samlet i sammen joggeskoene mine som lå strødd utover og satt de så fint ved siden av hverandre inntil veggen...alt i sammen mens jeg fortsatt sammenkrøllet på gulvet på badet. Du spurte meg så fint om det var noe du kunne finne til meg. Om det var noe du kunne gjøre.
Du synes at det var fælt at jeg skulle ha det sånn og snakket med meg og ting ble lettere. Du roste meg for mine håndarbeidsting som lå på bordet..
For en tøff jobb du må ha som jobber med psykisk syke...men du skal vite at du gjør en kjempegod jobb og er gull verd.
Tusen takk for at du er du <3 p="">
Tusen takk for plaster og masse gode råd..sårene begynner å gro og mitt mål om å være skadefri begynner å bli reelt
Follow my blog with bloglovin
Da jeg kom ruslende søkk våt på tøfler og uten jakke kom du i mot meg .
Helt rolig var du ,og du snakket så avslappet til meg uten å kjefte for at jeg hadde stukket av på din vakt. Du hadde en egen måte å roe meg ned på og jeg ble frivillig med deg inn og ned på avdelingen der du satt deg ned med meg på rommet og pratet med meg om hva som hadde skjedd.
Du rådet meg til å skifte klær, og jeg tok klærne med meg inn på badet og skiftet. Inne på badet sank jeg i sammen og gråt. Jeg krøllet meg i sammen og gjemte ansiktet i hendene.
Du banket fint på døren og kom inn, og helt rolig begynte du å samle i sammen klærne mine. Hang de opp til tørk. Brettet i sammen buksa mi og hang den på en egen kleshenger. Samlet vesken min og nettet og bar det fint ut å satt det så fint inntil veggen. Samlet i sammen joggeskoene mine som lå strødd utover og satt de så fint ved siden av hverandre inntil veggen...alt i sammen mens jeg fortsatt sammenkrøllet på gulvet på badet. Du spurte meg så fint om det var noe du kunne finne til meg. Om det var noe du kunne gjøre.
Du synes at det var fælt at jeg skulle ha det sånn og snakket med meg og ting ble lettere. Du roste meg for mine håndarbeidsting som lå på bordet..
For en tøff jobb du må ha som jobber med psykisk syke...men du skal vite at du gjør en kjempegod jobb og er gull verd.
Tusen takk for at du er du <3 p="">
Tusen takk for plaster og masse gode råd..sårene begynner å gro og mitt mål om å være skadefri begynner å bli reelt
5 min..bare 5 min
Med tårer trillende nedover kinnene satt hun seg i hjørnet på gulvet.
Kjente på ledningen med fingrene og strakk litt i den for å kjenne om den var sterk nok.
Bestemt snurret hun til en løkke som passet rundt halsen og den andre enden snurret hun rundt dørhåndtaket. Sakte men sikkert mistet hun bevisstheten. Pluselig går døren opp og behandler kommer inn i rommet og får se hva som skjer. Full reaksjon med å knytte opp knuten og sørge for at situasjonen kom under kontroll.
Etterpå gråt hun bare...så lei seg for at hun ikke hadde fått 5 min ekstra i fred.
5 min som kunne gitt henne evig fred.
Av og til burde det være mulig å la en person som lider få slippe..
Follow my blog with bloglovin
Kjente på ledningen med fingrene og strakk litt i den for å kjenne om den var sterk nok.
Bestemt snurret hun til en løkke som passet rundt halsen og den andre enden snurret hun rundt dørhåndtaket. Sakte men sikkert mistet hun bevisstheten. Pluselig går døren opp og behandler kommer inn i rommet og får se hva som skjer. Full reaksjon med å knytte opp knuten og sørge for at situasjonen kom under kontroll.
Etterpå gråt hun bare...så lei seg for at hun ikke hadde fått 5 min ekstra i fred.
5 min som kunne gitt henne evig fred.
Av og til burde det være mulig å la en person som lider få slippe..
lørdag 1. november 2014
Siden sist
Eg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være innlagt i 5 uker på dps og forsatt ikke ha en plan om å bli skreve ut.
Den mandagen da jeg ankom dps trodde jeg at det ble et døgn eller to så ville jeg være hjemme igjen, men den gang ei. På mandag er det 5 uker siden..3 uker på kløver 1 og 2 uker på kløver 2.
Det har skjedd så utrolig mye på de ukene at jeg nærmest kunne ha skrevet bok. Negative ting, positive ting. Frustrasjon, tårer, fortvilelse er bare noe som preger hverdagen.
Jeg hadde aldri trodd at den kampen der nede ville bli så tøff.
Jeg har grått flerfoldige tårer og sitter fortsatt å gråter i fortvilelse.
Dager der jeg ikke orker mer å bare gir opp.
Dager der jeg skimter litt håp og står på.
Det er en helt fantastisk jobb de driver med de som har ansvaret for pasienter på dps.
For en styrke de må ha og evnen til å se det som vi ikke alltid klarer å se.
Jeg har flere ganger blitt oppmuntret.. de sier at de ser fremgang på meg..at jeg ikke er så tungt deprimert som den første tiden jeg var innlagt.
Det er jo ting som er kjempepositivt, men enkelte dager så klarer jeg ikke å se fremgangen selv og fokuserer kun på det negative.
Denne helgen har jeg forhandlet meg frem til perm siden gubben har bursdag.
Har hatt besøk i dag og kjenner at jeg er dønn sliten, og ikke helt klar for morgendagen,,men den kommer og jeg skal klare å være en flink vertinne som finner både kaffe og kopper+++
Har sovepiller jeg kan ta i morgen og i dag viss det skulle bli helt krise.
Men satser på at det kommer litt og litt folk om gangen og at det går greit.
Mandag kan jeg heller bare ramle i sammen å bearbeide helgen i sammen med folk som er trente på sånne ting.
Jeg er fortsatt veldig fokusert på døden og har hatt et nytt forsøk med å kvele meg med en ledning. Litt selvskading har det og blitt uten at jeg har blitt kastet ut.
Det er bare å brette opp armene å gjøre et nytt forsøk på å klare sine mål.
Håper bare at jeg får bli der litt til sånn at jeg kan få komme meg enda litt til
Follow my blog with bloglovin
Den mandagen da jeg ankom dps trodde jeg at det ble et døgn eller to så ville jeg være hjemme igjen, men den gang ei. På mandag er det 5 uker siden..3 uker på kløver 1 og 2 uker på kløver 2.
Det har skjedd så utrolig mye på de ukene at jeg nærmest kunne ha skrevet bok. Negative ting, positive ting. Frustrasjon, tårer, fortvilelse er bare noe som preger hverdagen.
Jeg hadde aldri trodd at den kampen der nede ville bli så tøff.
Jeg har grått flerfoldige tårer og sitter fortsatt å gråter i fortvilelse.
Dager der jeg ikke orker mer å bare gir opp.
Dager der jeg skimter litt håp og står på.
Det er en helt fantastisk jobb de driver med de som har ansvaret for pasienter på dps.
For en styrke de må ha og evnen til å se det som vi ikke alltid klarer å se.
Jeg har flere ganger blitt oppmuntret.. de sier at de ser fremgang på meg..at jeg ikke er så tungt deprimert som den første tiden jeg var innlagt.
Det er jo ting som er kjempepositivt, men enkelte dager så klarer jeg ikke å se fremgangen selv og fokuserer kun på det negative.
Denne helgen har jeg forhandlet meg frem til perm siden gubben har bursdag.
Har hatt besøk i dag og kjenner at jeg er dønn sliten, og ikke helt klar for morgendagen,,men den kommer og jeg skal klare å være en flink vertinne som finner både kaffe og kopper+++
Har sovepiller jeg kan ta i morgen og i dag viss det skulle bli helt krise.
Men satser på at det kommer litt og litt folk om gangen og at det går greit.
Mandag kan jeg heller bare ramle i sammen å bearbeide helgen i sammen med folk som er trente på sånne ting.
Jeg er fortsatt veldig fokusert på døden og har hatt et nytt forsøk med å kvele meg med en ledning. Litt selvskading har det og blitt uten at jeg har blitt kastet ut.
Det er bare å brette opp armene å gjøre et nytt forsøk på å klare sine mål.
Håper bare at jeg får bli der litt til sånn at jeg kan få komme meg enda litt til
Abonner på:
Innlegg (Atom)