Legen min har hvite sko...sist gang jeg så han hadde han røde sko.
Overlegen har brune semske finsko og mørke sokker..
Hvordan de ser ut ellers aner jeg ikke, for blikket mitt er senket og jeg stirrer som regel i gulvet når vi har møte. Den eneste jeg kanskje hadde kjent igjen på i korridoren er legen pga jeg har vært nødt til å se han i øynene et par ganger...Overlegen aner jeg ikke hvordan ser ut.
Ikke annet enn at han har brune finsko og mørke sokker.
Ellers har jeg sett hvite helsesko, lysebrune conversesko, svarte sandaler osv...
Med senket blikk har jeg fått sett masse sko og sokker den siste tiden.
Kan tenke meg at en person med sko fetisj hadde storkost seg som deprimert.
Jeg har nå vært innlagt på dps siden mandag 29 september og har aldri kjempet så hardt som denne gangen. Dæven for en nedtur jeg har hatt psykisk.
Det er først nå jeg begynner å se litt lys i tunnelen og faktisk tror at jeg vil klarer å komme meg oppå igjen, men veien har vært lang og tung.
Tårer , selvskading, forsøk på å avslutte livet osv...
Utallige timer har jeg sittet sammenkrøllet i et hjørne på romet der nede å latt tårene få renne fritt.
Dunket hode i murveggen ved et par anledninger som restulterte i både donald kul og rødsprengt merke.
Ikke noe jeg er stolt av...det er en dårlig måte å få ut frustrasjonen.
Den beste måten er å kunne ringe på hjelp å få snakket litt med pleierene som er der for å hjelpe..men terskelen for å spør etter hjelp er bare så alt for stor og jeg feiler gang på gang.
En hel uke uten å få lov til å gå ut uten følge av pleier.
Holdt igjen på nødrett
Nedlåst avdeling
Rømt fra plassen
Ledning rundt halsen
Stor forskjell på behandlerene.
Fytti jeg har gått igjennom mye de siste 10 dagene og tror aldri at jeg hadde klart det viss jeg skulle ha gått igjennom det en gang til.
Derfor er det nå viktig at jeg tar medisinene og følger de punkt til prikke.
For viss jeg gjør det ...så er det nok et håp for meg og.
For jeg vil så gjerne bli bra igjen
Akkurat nå er det mer tunge og mørke tanker som plager mitt hode, men jeg skimter et lite lys i enden av tunnelen som jeg klamrer meg til og prøver å komme frem til.
Veien er lang og vil nok fortsatt kreve sitt for at jeg skal komme dit
Men en dag....
En stor glede denne uken er at fastlegen kontaktet meg å sa at den siste kreftprøven bare viste positive ting...ingen kreft...ingen spredning.
Hadde jeg vært litt friskere så hadde jeg nok jublet, men om jeg ikke jublet så kjente jeg at det gjorde godt å få vite svaret.
Da kan jeg senke skuldrene og fokusere på den bipolare delen fremover
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar