Skulle ønske jeg var der.
Om jeg hadde vært der så skulle jeg ha sprunget rundt hytten og ropt på deg.
Løpt alt jeg kunne opp til deg og tatt tauet ifra deg og hjulpet deg ned ifra steinen.
Tatt deg med inn i hytta og pratet i timevis, grått i sammen med deg..sørget for at du fikk den hjelpen du trengte.
Ikke bare ifra meg, men ifra profesjonelle som er utdanna til å hjelpe i slike situasjoner.
Det er rart å tenke på at du er borte.
Du hadde hele livet fremfor deg og alt lå til rette for at nå skulle det bli perfekt.
Sommerferie, samboer, sønnen din skulle komme på besøk… og så velger du å gå bort.
Ingen ante noe.
Ingen så hvordan du slet.
Du skjulte det så godt.
Du skal vite at du er savnet.
Alle er i sjokk.
Du var den humørsprederen og hadde alltid vitser som du dro frem.
Ingen lo mer av vitsene enn du og vi lo med deg.
Du holdt en fantastisk tale i bryllupet da jeg giftet meg .
Du var alltid så omtenksom og var en fantastisk lytter.
Savnet av deg er en sorg vi alle kommer til å ha resten av livet.
Du fikk meg til å våkne.
Innse at det ikke lengre går.
Jeg kan ikke holde masken lengre og må bare innse at livet er tøft.
Jeg smiler, ler og prøver å være så normal som mulig, men det er et spill.
Livet er ikke så enkelt for tiden.
Livet er hardt og brutalt og den bipolare lidelsen er årsaken til det hele.
Jeg har ingen grunn til å sitte i sofaen å gjemme meg, men gjør det automatisk nå.
Forandringer må gjøres og tankene er mange.
Ønsker jeg å dø?
Ja, jeg gjør det… men prøver å kjempe for en bedre hverdag enn hva jeg har nå.
Medisiner kan nok hjelpe, men enkelte bivirkninger er en sann utfordring å jeg vet ikke om jeg takler de utfordringene som de byr på.
Familie, jobb, venner er stadig i mine tanker og gjør hverdagen litt bedre.
Men jeg spiller et spill og jeg lurer deg.
Når du ser den smilende dama som humrer og ler..så ser du kun hennes maske.
Innsiden er kaos
Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
2 kommentarer:
Det er så ufattelig trist når noen velger å forlate livet på den måten..det kommer så brått,og det virker bare så ja,ufattelig..
Har du begynt på med medisinene igjen nå da? Bivirkninger er noe dritt assa..Håper du snart får bedre dager igjen frøken :)
Klem <3
Hva kan man si... jeg synes "kondolerer" etter at noen har valgt å dø er som å si "oops" når noen er blitt overkjørt. Jeg tror jeg vet hvordan du har det, har i det siste tenkt på en tekst jeg skrev for noen år siden, som var tung både å skrive og lese. Hvis du vil kan du lese den her.
Legg inn en kommentar