Redsel

Redsel og angst.


Det verste er ikke å ha fått diagnosen: bipolar.
For meg er det forandringene som har følgt med denne diagnosen som er verst å forholde seg til. Jeg har blitt så mye svakere og er redd så mye mer enn hva jeg var før.
Ser at redselen begynner å gå litt over i angst på diverse områder og det er noe jeg selv er klar over og vil gripe tak i. Men det er nok lettere å skrive det enn å faktisk gjøre noe med selve problemet.

Livet er til for å nytes ikke fryktes.
Desverre så ser det ut som redselen er i ferd med å ta over hverdagen.
Ferien var intet unntak.

Dagene i Løten var fantastiske og jeg storkoste meg med vertskapet, men var redd for å gå utenfor pga frykten for å møte på en bjørn eller ulv var så stor.
Jeg var med ned for å kikke på stallen den ene dagen og kjente ikke noe ubehag pga vi var så mange personer og det var fullt av gjerder rundt, men å gå en tur i området rundt gården for å lufte hundene var alt for skummelt til at jeg klarte å gjennomføre.
Det som er så rart er at jeg nesten ler litt av meg selv, hvor stor er sjansen for å møte på en ulv eller en bjørn midt på lyse dagen?
Tror nok at den er utrolig liten, men det hindrer meg ifra å bevege meg fritt ute.


I Oslo var jeg redd for å være ute på gata etter 8 om kvelden, pga jeg var, og er redd for at jeg skal bli rana, en narkoman skal true meg eller at jeg blir slått ned av en uteligger.



Være hjemme alene en helg er en utfordring, men jeg løser det med å ta sovetablett på fredagskvelden og sitte oppe i stua til jeg nesten stuper av tretthet.
Lørdagen sitter jeg oppe hele natten og legger meg tidlig på søndagsmorgen for jeg føler meg tryggere da.
Legger jeg meg uten sovetablett på fredagen eller uten å være skikkelig trøtt på lørdagen så begynner fantasien med en gang å spille meg et puss.
Det er lyder som kommer ifra kjøkkenet og stua som jeg får til å bli folk og resultatet blir at jeg ligger livredd i senga og er sikker på at jeg blir rana… etter en stund blir jeg nødt for å bare stå opp og sette meg i stua for å ha kontroll over terassedøra og ytterdøra.

Rart å ikke lengre ha kontroll over sine egne følelser og kunne styre de i den retningen jeg vil at de skal gå.

Det å gå turer på kvelden alene er pyton… redselen for at noe skal skje hindrer meg.

Kjøre bil er og en utfordring. Etter at jeg hørte om hun som fikk en mann i baksetet da hun stoppet for rødt lys i et kryss..ja det er en historie jeg ikke glemmer, og om den er sann eller ei har jeg ikke peiling på, men jeg låser dørene når jeg kjører bil.




Mitt håp og ønske er å kunne redusere den dumme dumme redslen, for det er virkelig ikke så mye å være redd for.... bare hjernen som spiller meg et lite puss , som jeg ikke klarer å overse

Bildene er googlet


Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Follow my blog with bloglovin