fredag 16. november 2018

Ufrivillig barnløs


Selv om jeg prøver å være sterk må jeg innrømme at det er tårer i øynene mer enn en gang.
Nå som julen nærmer seg og julekort med venners barn dukker opp i postkassen kjenner jeg et savn. Jeg skulle gjort mye for å fått mine egne små.

I starten av ekteskapet hadde jeg pcos og det var umulig å bli gravid på egenhånd. Vi gjorde et par forsøk med hormonbehandling ,og hadde og en tur til Haugesund for å teste ut assistert befruktning. Husker enda nesesprayen som skulle tas hver dag i en periode. Jeg brakk meg hver gang, snue og tårer i øynene for hver eneste sniff. Jeg kommer aldri til å bli en sniffer, galgenhumor 🤪 og ja jeg lå på ryggen med beina i været i håp om at det skulle hjelpe, ikke så drastisk som å stå på hode da, men hva gjør enn vel ikke når enn er desperat. Pergotime, primolut og en jeg ikke husker navnet på er medisiner jeg prøvde ut hos en gynekolog spesialist på Sandnes , hjalp ikke en plass, men jeg gikk nok ned noen få kilo den stunden. Klarte ikke å beholde noe jeg spiste, alt rant rett igjennom.

Det hadde vært så kjekt å hatt to små. Sett julefilmer med de, bakt julekaker og sett gleden og forventningen deres nå i julen. Gledet meg med de på julaften når gaver skulle åpnes. Bært de i seng når kvelden ble sen og de var utmattet etter en lang dag.
Følgt de i barnehagen, 1 skoledag, samtaler med barnehagetanter
Konfirmasjon ... laget innbydelser, pyntet lokal osv..

Jeg unner alle mine venner å få oppleve gleden med å få barn. Det må være fantastisk
Bare det å høre noen rope mor eller mamma må være helt utrolig. Holde en liten barnehånd på tur med nistemat i ryggsekken, plukke steiner på stranden...



Blogglisten Follow my blog with bloglovin

Ingen kommentarer: