Så deilig å være hjemme. Tappe i et glass med iskaldt vann og isbiter oppi.
Sitte sammenkrøllet i sofaen og nyte freden. Ingen som kommer å banker på døren og vil se hvordan jeg har det. Ingen samtale med overlegen som har hjulpet meg så enormt at et takk vil aldri være nok. Noen av pleierene skulle hatt hver sin bukett med blomster for all støtten og omsorg de har vist og gitt den tiden jeg har vært innlagt.
Så langt nede som jeg var denne gangen. Jeg så ingen utvei av depresjonen de 5-7 første ukene. Det å få komme hjem etter 8,5 uke på dps er kjempegodt, men samtidig utrolig tøft. Plutselig blir du overlatt til deg selv og alt som har skjedd skal plutselig fordøyes. Det er ting jeg har gjort og sagt som jeg angrer på. Ord jeg ikke kan ta tilbake. Handlinger som ikke kan viskes ut.
Endelig fikk jeg forandring i medisinene. Vanndrivende som jeg hadde håpet på i et par år fikk jeg etter en samtale. Jeg måtte selvfølgelig love å gi beskjed viss jeg ble dårlige. Så langt så bra 🤗
Follow my blog with bloglovin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar