Kroppen hyler etter smerte for å dempe tankekjøret og utveien blir å rispe seg opp med det beste enn kan finne : et beger med druer. Jepp den plastikk kanten kan være litt nyttig når det gjelder å påføre seg smerte.
Fortvilelse og skam etterpå.
Så lei meg for at formen ikke har blitt bedre. Hører pleiere som sier at de ikke oppfatter meg så tung til sins nå som da jeg kom for hundre og ørten uker siden.
Jeg reiste hjem i dag. Meningen var at jeg skulle ha permisjon til mandag. Det klarte jeg å rote til. Sur sur sur og irritabel.
Håpløshet som aldri går over
En fremtid så mørk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar