tirsdag 10. august 2010

Up and down

Noen : Går det bra?
Jeg : Ja
Noen: så godt å høre
Jeg : Ja, og tenker stille at nå serverte jeg noen en stor løgn
Det går shit ræva på en måte.....men

Når det stormer som verst.. da er det godt å komme seg ut.
Møte smil og vennlighet.
Ingenting er så godt som å treffe en venn som gir deg et smil som løfter deg opp igjen.
Men det er tøft..det krever sitt for å reise seg opp av stolen å bevege seg ut døra.
Livet er vel sånn at det skal ikke alltid være like enkelt.

Kroppen var så full av uro at søvnen kom ikke før 4 i natt.
Heldigvis skulle jeg begynne sent på jobb så jeg fikk ta igjen litt av det tapte utover morgenen.

Har startet å lese boken: I morgen var jeg alltid en løve.
Det som skremmer meg er hvordan sykdommen hennes utviklet seg gradvis over tid.
Er som om jeg kjenner meg litt igjen i noe av det hun skriver.
Skyggene har alltid vært med meg og nå kan jeg kjenne lukten av de.
Sterk parfymelukt kan komme snikene forbi meg når jeg sitter helt alene og jeg undrer meg over hva som vil bli det neste.??

Vil jeg bli så gal at jeg begynner å høre noe?

Vil jeg bli så gal at jeg begynner å se noen?


Jeg er klar over at det er mange her i verden som både ser og hører ting andre ikke kan se eller høre og det er virkelig ikke meningen å rakke ned på de, men jeg mener bare at den dagen jeg ser eller hører noe utenom det normale så er jeg blitt totalt gal og vil være fortapt.
Fortapt i en verden det ikke er mulig å komme seg utav. Eller er det mulig?
Hvordan er det mulig å reise seg opp når enn har fått seg en skikkelig knekk.
Hører stadig folk som sier: om du bare gjør sånn eller sånn så går det fint.
Tolker litt den som om jeg hadde hatt en blå bukse på meg istedenfor en grønn så ville jeg ha vært som alle andre og ikke hatt mine psykiske plager.
Så lett er det nå ikke… eller?

Nei nå ble det mye fundering her…så ille er ikke humøret mitt.
Jeg klarer fortsatt å si hei, gi et smil og være sosial.
Føler meg bedre nå enn hva jeg gjorde da jeg brukte medisinen.
Men på et annet punkt så skulle jeg gjerne ha hatt medisin, for enkelte dager er rimelig tøffe å takle.
Litt over 2 uker til jeg skal til legene..skriver legene pga jeg har time både hos dps legen og fastlegen på samme dag.
Da må jeg stå til ansvar og fortelle at jeg har selv kuttet ut medisinene.
Gruer meg litt og er veldig spent på hvilken reaksjon jeg vil få av de.
Har en del punkter jeg kan ramse opp som nok vil gjøre min sak litt sterkere og at jeg kanskje kan få litt forståelse, men enn vet aldri

Skrev et lite innlegg i går/ natt, men ble nødt for å slette det pga det var litt negativt og det ikke helt var sånn jeg ville fremstille meg selv på.
Godt at jeg har litt tankegang i orden enda

Jeg har plassert min blogg i Stavangernorske bloggkart!Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.BlogglistenFollow my blog with bloglovin

2 kommentarer:

soffi sa...

Du har styrke og gøts ,du har mot til å si ifra. selv om dagene er opp og ned så er vennene alltid hos deg. du er en av dem,husk at alle kan ha nedturer uansett sykdom helse og velvære. vi er alle ulike mennesker med mye godt å kunne tilby hverandre. du er den du er, derfor er du så spesiell... kjempe glad i deg..

Laila sa...

Noen burde få vite hvordan du har det,du skal ikke gå alene med tankene og følelsene dine...

Sov dårlig natt til i dag jeg og..sovna i 6 tiden,og opp igjen 8...Får ikke sove uten meds,og hadde ikke mer meds igjen..henta ut i dag...tar du noe sovemeds? husker ikke jeg...hehe. Jeg skal hvertfall prøve ut stilnoct nå,i 10 dager i første omgang..spent...

Håper du får sove i natt da frøken fillibombombom :)

klemmer <3