Vondt å tenke på at jeg er voksen og jeg har aldri hørt foreldrene mine si at de var/er glad i meg.
Ingen positive ord ifra noen av de.
En episode som jeg ikke skal skrive om her førte til at jeg ble kalt ´´jævelunge´´.
Ingen klem, ingen klapp på skulderen. Aldri et positivt ord.
For noen uker siden satt meg og min kjære å snakket om 17 mai. Jeg fortalte at begge foreldrene mine kun feiret 17 mai med meg da jeg gikk i 1 klasse. Etter det var det bare mamma som kom, men det tok og slutt da jeg gikk i 6 klasse.
Det gjorde sinnsykt vondt å se alle andre med sine foreldre.
Jeg var hun som alltid kom alene, enten det var fremvisning eller andre spesielle dager som foreldre kunne bli med på.
Kvelden i 9 klasse da vitnemålet skulle deles ut og alle foreldre var tilstede og kikket stolt på sine unger, ja nesten alle. Mine valgte å reise vekk og bad meg om å hilse til alle.
Fortsatt hun som var alene...
Nå som jeg har flyttet ut og bor så langt unna som 2 km hadde jeg håpet på besøk ifra de, men nei...det er to år siden de plutselig dukket opp på et søndagsbesøk.
Til og med den gangen jeg måtte fjerne livmoren og egglederen reiste de på ferie, å ja de var jo så bekymret, men jeg måtte vite at de hadde jo bestilt turen før jeg fikk beskjed om at jeg måtte operere , tusen takk nok en gang.
Hvor dypt stakk den bekymringen ?
Jeg var 17 da jeg satt på sosialkontoret og ville se om de ikke kunne hjelpe meg med en leilighet...
jeg var dessverre under 18 og de måtte snakke med mine foreldre. Slo den ideen ifra meg. Heldigvis dukket drømmemannen opp noen få år senere og jeg fikk flyttet inn til han.
Endelig fikk jeg følelsen av å føle meg elsket.
Tankene om den lille jenta på 7 år som pakket barbie dukka si i ranselen som vi jenter hadde blitt enige om tidligere på dagen.
Uheldigvis for meg så oppdaget min far det og jeg fikk ris på blanke messingen.
Hva skulle jeg si dagen etterpå da de andre tok frem sine dukker, og min låg igjen hjemme....
Uønsket barn ? Lenge har jeg vært misunnelig på venner som har gode forhold til sine foreldre. Mine prøver å kjøpe meg innimellom , men kunne de bare ei eneste gang sagt at de var glad i meg.
Det hadde betydd så mye.
Iallefall nå når jeg er dårlig og trenger støtte..
Follow my blog with bloglovin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar