Savner oppfølging

Hvor ble hun av den livsglade jenta med tusen planer og ideer.
Langs den lange livs vei så forsvant hun en plass… sporet av som en avkjørsel.
Er det mulig for at hun kan spore tilbake senere?
Eller er hun dømt til et liv i mørket, der vonde tanker og hendelser preger henne.
Et smil kan hun gi, en latter kan hun gi , men den kommer ikke alltid rett ifra hjertet lengre. Hjertet har på en måte stoppet opp. Det slår, samtidig som det ikke slår.
Har en legetime i morgen..kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å gå dit. Jeg kan umulig skjule skaden i ansiktet og da blir det diskusjon.
Det er vel som fortjent.

Jeg har fått en del spørsmål om hva jeg har gjort , og jeg har svart at jeg har ramla. På en måte er det sant og. Jeg ramla ned på bunnen av meg selv der jeg ikke så annen utvei enn å la frustrasjonen gå utover meg selv. Men det er nok ikke helt det de tenker når de får til svar at jeg har ramlet..da kan vi jo alle se for oss en person som ramler på gata. Slår ansiktet i asfalten. Sånn var det ikke her.

På tirsdag er det bipolare kurs igjen og jeg er veldig usikker på om jeg skal gå.
Det at lederne der ikke har gjort det de lovet provoserer meg, ikke bare for min egen del , men og for de andre sin del. Vil de andre i gruppen få hjelp viss de havner i en depressiv periode og har behov for støtte og hjelp. Jeg har enda ikke hørt noe av de som skulle hjelpe meg. Nå har jeg mer eller mindre sånn gi blaffen holdning.. Grunnen til jeg har litt lyst til å gå er for å gjøre de andre på kurset oppmerksom på at de løftene som de og hørte sist gang ikke er blitt utført og at de bør være obs på videre behandling når det faktisk bare er tomme løfter. Jeg har og veldig lyst til å høre hva lederne har å si til det. Jeg har gjort min del av avtalen og hadde i grunnen håpet at de hadde gjort sin del. Jeg kan enda høre noe, men det er ikke godt nok. Gubben er og rimelig irritert på oppfølgingen og har lyst til å kutte ut kurset da han ikke ser noen grunn til å bare betale for noe som ikke fungerer.

Sånn som det fungerer nå så har jeg en jeg kan ringe til når jeg trenger hjelp og det er fastlegen min..han er ikke utdannet psykiater og har ingen kompetanse utover det.
Jeg har lyst å gå til en som kan hjelpe meg.. en som har erfaring med bipolare og vet hva han/hun snakker om. Jeg trenger et støtteapperat som fungerer.
Det blir mange ord ifra meg og lite handling. Det er jeg fullt klar over.
Det er så lett å skrive ned sin frustrasjon her istedenfor å bare løfte opp telefonrøret og ringe for å si ifra at jeg er skuffet over dårlig oppfølging. Gubben ringte rett før jul og kjeftet pga jeg ikke fikk oppfølging og det ble lovet bot og bedring.
Så mye gir jeg for den bot og bedringen.

Nei det er nok på tide for meg å reise meg å forsøke å klare meg selv. Gjøre det beste utav det enten det er en god eller en dårlig dag. Prøve å glemme mine sorger og heller se fremover. Det er lett å skrive det ned men når det ikke finnes et godt helse Norge så er det opp til pasientene å stå på for seg selv. Jeg lurer på hva som er poenget med å fortsette med medisinene. Det er ikke godt nok å bare få tatt en blodprøve
Jeg vil vite mer ang mine medisiner og hva som er vanlig i enkelte situasjoner for en med bipolare.
Jeg vil vite hvordan jeg skal oppføre meg i enkelte situasjoner der jeg mister kontroll. Hvordan kan jeg ta tilbake kontrollen

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.






Follow my blog with bloglovin