Jeg har en trygghets mur rundt meg som vokser nå som jeg ikke har det så bra

De to siste årene har ikke vært blant mine beste. Jeg har gått igjennom utrolig mye og samtidig lært mye. Når jeg i tillegg skulle få problemer med stoffskifte, jern og blodprosenten holdt jeg hodet kaldt og gikk igjennom alle tester det medførte før jul 2009.
Når jeg nå får beskjed om at alle disse tre tingene fortsatt er dårlige så blir jeg matt.
Jeg eier nesten ikke ord..og må innrømme for meg selv at jeg har gitt opp.
Jeg er så lei og orker bare ikke mer.
Det var da veldig til syt kan noen kanskje tenke..og det kan de ha helt rett i, men prøv å sett deg inn i samme situasjon som meg. Enn blir lei.
Lei av leger, lei av piller, lei av blodprøver. Det er to forskjellige leger som begge har sine blodprøver de vil ha svar på… to legetimer å holde styr på som igjen vil si at jeg har en del fravær ifra jobben pga jeg må til lege. Jeg får dekket inntil 2 timer hver gang, men jeg synes at det er flaut å stadig komme å si at jeg skal til legen

Jeg som skal øke medisinene mine..det vil si at jeg kommer til å bli kanon dårlig en ukes tid.. i know. Har gjort det flere ganger de siste årene. Nå vil ikke pillene ned frivillig..de må tvinges ned og stopper som regel alltid opp i halsen..så sant som jeg ikke brekker meg og de kommer opp igjen. Det er ikke ofte at jeg brekker meg, men det å ta medisiner har blitt en kamp som i grunnen ikke gjør tingene bedre
Etter nesten et år på Litium er den enda ikke kommet opp i en dose som kan være behandlende..så tregt går det. Jeg forstår jo at det tar tid for Litium er ikke til å spøke med. Skulle bare ønske at jeg kunne ha levd uten. Vært den jeg var for noen år siden.

Når jeg i kveld skal møte opp hos ei venninne for at hun og ei til skal hjelpe meg så er det litt nølende. Jeg er utrolig takknemlig for at hun og ei til vil hjelpe meg, men jeg klarer bare ikke helt å se fremover.
Nei det er ingen selvmordsplaner på gang, men det sier seg nesten selv at viss jeg ikke gjør noe og blodprosenten bare går nedover så er det ikke mye til liv på slutten.
Jeg er dritt lei , men får prøve å gjøre et forsøk en gang til.
Er glad at noen kan stå frem og hjelpe meg når jeg ikke helt klarer å se en løsning..føler meg verdsatt på en måte..selv om jeg allerhelst ville klart meg selv.
Venner og familie er min trygghet som blir min lille beskyttelse mur

Sårene fra i går og dagen før klør..tyder på at de begynner å gro.
Sår kan gro og bli fint igjen..hvorfor kan det ikke være slik med andre ting selv om de ikke alltid er like synlige.

Leste bloggen til Laila i går og ble rystet over det hun har opplevd.
Folk som legger igjen spydige kommentarer på hennes blogg for å så gjemmer seg bak et anonymt navn.
Det er utrolig smålig gjort. Vet ikke folk at enkelte problemer faktisk ikke er vedkommendes feil? Sånn som bipolare..det er ikke noe jeg har kjøpt i en butikk.
Det bare kom og jeg kunne ikke stoppe det. Sånn er det med andre ting og..enn kan bare ikke stoppe det. Da er det så dårlig gjort å begynne å legge inn småfrekke, vemmelige kommentarer på bloggene til folk som ikke alltid har det like lett.
Laila er et flott menneske slik jeg har lært henne å kjenne og det fortjener hun virkelig ikke.

Jeg er ikke ute etter medlitenhet., men forståelse hadde vært greit..ikke bare for min del men og for alle de andre som lever med problemer, selv om jeg ikke kan ikke vente at noen skal forstå hvordan det er å leve mitt liv (vårt) utenom å leve det selv.
Det siste unner jeg ingen..og det tror jeg ikke at noen andre heller med psykiske problemer vil. Så da kan det kanskje være greit å se på oss med litt andre øyner og ikke rakke ned på oss og så gjemme seg bak anonym..vær i det minste såpass voksen å stå frem med navnet ditt.
Rakker noen ned på noen med psykiske problemer så tar jeg det til meg. Vi kjemper en kjemper en kamp hver dag ,mens andre bare lever livet og koser seg.
Jeg vet hvordan de andre har det og det blir bare for dumt å ikke stille opp.
Jeg har leste Lailas blogg en stund og vet hun er en knalltøff dame med bein i nesa som heldigvis ikke tar seg nær av de negative kommentarene, men det burde bare ha vært så unødvendig.
Tror ikke de som skriver det faktisk er klar over at de selv kan få psykiske problemer i løpet av livet sitt. Lurer på hvordan de hadde sett på oss da.

Nei …
Vi er her og vi lever..vi er mennesker med følelser.
Vi kjemper og gråter… vi er mennesker med følelser
Vi vil og vi vil… vi er mennesker med følelser.


Lurer på om noen har vokst ifra en psykisk lidelse og på sikt kuttet ut medisinene.. det vil jeg forsøke å finne utav.


Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.






Follow my blog with bloglovin